Løsningsforslag, anvendelser av derivasjon

Ekstremalpunkter

Oppgave 1:

Vi skal bruke derivasjon og fortegnsskjema til å finne og klassifisere de stasjonære punktene til

$f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − {\large \frac{1}{2}}x^2 −6x + 2$.

Vi deriverer og får f′(x) = x2x − 6.

Løser vi likningen x2x − 6 = 0, får vi x1 = 3, x2 = −2.

Det vil si at den deriverte kan faktoriseres som f′(x) = (x − 3)(x + 2). (Her er a i polynomet ax2 + bx + c lik 1.)

Vi lager fortegnsskjema:

Fortegnsskjema for (x-3)(x+2)

Vi ser at fortegnet til f′(x) skifter fra + til − i x = −2, så dette er et maksimum, og fra − til+ i x = 3, så dette er et minimum.

De tilhørende funksjonsverdiene blir

$f(−2) = {\large \frac{1}{3}}(−2)^3 − {\large \frac{1}{2}}(−2)^2 −6(−2) + 2 = {\large \frac{28}{3}}$

$f(3) = {\large \frac{1}{3}} \cdot 3^3 − {\large \frac{1}{2}} \cdot 3^2 −6\cdot 3 + 2 = −{\large \frac{23}{2}}$

$(−2, {\large \frac{28}{3}})$ og $(3, −{\large \frac{23}{2}})$ er derved henholdsvis maksimumspunkt og minimumspunkt.

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal bruke derivasjon til å avgjøre om funksjonen $f(x) = {\large \frac{1}{x}}$ har noen ekstremalpunkter.

Vi har $f′(x) = −{\large \frac{1}{x^2}}$.

Ser vi bort fra x = 0, der funksjonen ikke er definert, er den deriverte alltid negativ. Funksjonen har derfor ingen ekstremalpunkter, men er avtagende i hele definisjonsområdet.

Tilbake til oppgaven

Oppgave 3:

Vi skal finne og klassifiser alle ekstremalpunktene til

$f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − {\large \frac{1}{2}}x^2 −6x + 2$$D_f = [−5, 5]$.

I oppgave 1 fant vi at $(−2, {\large \frac{28}{3}})$ og $(3, −{\large \frac{23}{2}})$ er henholdsvis maksimumspunkt og minimumspunkt i denne funksjonen.

Så studerer vi endepunktene x − 5 og x =5. Vi får

$f(−5) = {\large \frac{1}{3}}(−5)^3 − {\large \frac{1}{2}}(−5)^2 −6(−5) + 2 = −{\large \frac{133}{6}}$

Av fortegnsskjemaet i oppgave 1 ser vi at den deriverte er positiv ut fra dette punktet, så $(−5, −{\large \frac{133}{6}})$ er et minimumspunkt.

$f(5) = {\large \frac{1}{3}} \cdot 5^3 − {\large \frac{1}{2}} \cdot 5^2 −6 \cdot 5 + 2 = {\large \frac{7}{6}}$

Av fortegnsskjemaet i oppgave 1 ser vi at den deriverte er positiv inn mot dette punktet, så $(5, {\large \frac{7}{6}})$ er et maksimumspunkt.

Vi ser at ${\large \frac{28}{3}} \approx 9{,}33$ er største funksjonsverdi og $−{\large \frac{133}{6}} \approx −22{,}17$ er minste funksjonsverdi.

Vi har derfor at 

$(−5, −{\large \frac{133}{6}})$ er globalt minimumspunkt

$(−2, {\large \frac{28}{3}})$ er globalt maksimumspunkt

$(3, −{\large \frac{23}{2}})$ er lokalt minimumspunkt

$(5, {\large \frac{7}{6}})$ er et lokalt maksimumspunkt

Dette er illustrert i grafen under:

Graf som illustrerer ekstremalpunkter

Tilbake til oppgaven

Optimeringsproblemer

Oppgave 1:

Vi skal lage en rektangulær innhegning der den ene siden utgjøres av en flat låvevegg. Vi har 40 meter gjerde til rådighet og skal finne målene på innhegningen som gjør at arealet blir størst mulig.

Vi starter med å finne et funksjonsuttrykk for arealet. Kaller vi sidekantene som står 90° på låven x, og sidekanten som er parallell med låven y, blir arealet x · y. Siden gjerdet er 40 meter langt, vet vi også at 2x + y = 40, som kan skrives om til y = 40 − 2x. Vi kan derved erstatte y i uttrykket for arealet med 40 − 2x, og en funksjon som beskriver innhegningens areal blir

f(x) = x · (40−2x) = −2x2 +40x.

Vi deriverer, og får f′(x) = −4x + 40, som er 0 når x = 10.

Den deriverte skifter fortegn fra + til − i dette punktet, derfor er det et maksimum.

Den andre sidekanten blir y = 40 − 2· 10 = 20.

Konklusjonen er at innhegningen får størst areal når sidekantene som står 90° på låven er 10 meter og sidekanten som er parallell med låven er 20 meter.

Tilbake til oppgaven

Funksjonsdrøfting

Oppgave 1:

Vi skal drøfte funksjonen f(x) = (x2 + 3x + 2)(x – 3), Df = [−3, 3].

Dette er en polynomfunksjon, så den har ingen asymptoter.

Skjæringspunktet med y-aksen finner vi ved å sette x = 0 inn i funksjonen:

f(0) = (02 + 3 · 0 + 2)(0 − 3) = 2(−3) = −6

Punktet er med i definisjonsområdet, så skjæringspunktet med y-aksen er

(0, −6)

Skjæringspunkter med x-aksen finner vi ved å løse likningen f(x) = 0. Dette er tilfellet når uttrykket i minst én av parentesene er lik 0.

Med den første parentesen får vi

x2 + 3x + 2 = 0

Dette er en andregradslikning vi finner løsningene til ved hjelp av abc-formelen. Vi tar ikke med utregningen her, men vi får

x1 = −1, x2 = −2

Med den siste parentesen får vi

x − 3 = 0

Her flytter vi bare −3 over til høyre side med fortegnsskifte, og får

x3 = 3

Alle punktene er med i definisjonsområdet, så skjæringspunktene med x-aksen er

(−2, 0), (−1, 0), (3, 0)

Når vi skal derivere funksjonen, multipliserer vi ut parentesene først:

f(x) = (x2 + 3x + 2)(x − 3) = x3 − 7x − 6

Når vi deriverer, får vi

f′(x) = 3x2 − 7

Denne funksjonen har nullpunkter når 3x2 − 7 = 0.

Vi kan finne nullpunktene med abc-formelen, eller vi kan flytte −7 over på høyre side med fortegnsskifte, dividere begge sider med 3, og ta positiv og negativ kvadratrot. I begge tilfeller får vi 

x1 ≈ 1,53, x2 ≈ −1,53

Disse punktene er med i definisjonsområdet.

De tilhørende funksjonsverdiene er

f(1,53) ≈ −13,13

og

f(−1,53) ≈ 1,13

Så vi har stasjonære punkter om lag i

(−1,53, 1,13) og (1,53, −13,13)

Vi deriverer funksjonen en gang til, og får

f′′(x) = 6x

Vi bruker så andrederivert-testen til å klassifisere de to stasjonære punktene.

Siden f′′(−1,53) ≈ −9,18 < 0, er (−1,53, 1,13) et maksimumspunkt.

Siden f′′(1,53) ≈ 9,18 > 0, er (1,53, −13,13) et minimumspunkt.

Det betyr at funksjonen er

voksende når −3 ≤ x ≤ −1,53

avtagende når −1,53 ≤ x ≤ 1,53

voksende når 1,53 ≤ x ≤ 3

I endepunktene får vi funksjonsverdiene

f(−3) = ((−3)2 + 3(−3) + 2)(−3 − 3) = −12

og

f(3) = (32 + 3 · 3 + 2)(3 − 3) = 0

Siden funksjonen er voksende ut fra (−3, −12) er dette et minimumspunkt

Siden funksjonen er voksende inn mot (3, 0) er dette et maksimumspunkt

Ved å sammenlikne funksjonsverdiene, ser vi at

(−1,53, 1,13) er globalt maksimumspunkt

og

(1,53, −13,13) er globalt minimumspunkt.

Vi har funnet at f′′(x) = 6x, som er 0 når x = 0.

Den tilhørende funksjonsverdien er f(0) = (02 + 3 · 0 + 2)(0 − 3) = −6.

Så vi har et vendepunkt i (0, −6).

Siden f′′(x) skifter fra − til + når x = 0, er funksjonen konkav (hule side ned) når −3 ≤ x ≤ 0 og konveks (hule side opp) når 0 ≤ x ≤ 3.

Basert på dette kan vi skissere grafen:

Graf som illustrerer resultatet av funksjonsdrøfting

Tilbake til oppgaven

L′Hôpitals regel

Oppgave 1:

Vi skal bruke L′Hôpitals regel til å beregne

$\displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle e^x − 1}{\displaystyle \sin x}$.

Når x → 0, vil ex − 1 → e0 − 1 = 1 − 1 = 0, og sin x → 0, så vi får en brøk med 0 i både teller og nevner.

Vi kan derfor bruke l′Hôpitals regel:

$\displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle e^x − 1}{\displaystyle \sin x} = \displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle (e^x − 1)’}{\displaystyle (\sin x)’} = \displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle e^x}{\displaystyle \cos x} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 1} = 1$

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal bruke L′Hôpitals regel til å beregne

$\displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle 1 − \cos x}{\displaystyle x^2} $

Når x → 0, vil 1 − cos x → 1 − 1 = 0, og x2 → 0, så vi får en brøk med 0 i både teller og nevner.

Vi kan derfor bruke l′Hôpitals regel:

$\displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle 1 − \cos x}{\displaystyle x^2} = \displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle (1 − \cos x)’}{\displaystyle (x^2)’} = \displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle \sin x}{\displaystyle 2x}$

Vi har fremdeles en brøk med 0 i både teller og nevner, så vi bruker l′Hôpitals regel en gang til:

$\displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle \sin x}{\displaystyle 2x} = \displaystyle \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle(\sin x)’}{\displaystyle(2x)’} = \lim_{x \to 0} \frac{\displaystyle \cos x}{\displaystyle 2} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2}$

Tilbake til oppgaven

Løsningsforslag, derivasjon

Derivasjonsbegrepet

Oppgave 1:

Vi skal bruke definisjonen av den deriverte til å finne f′(x) når f(x) = 2x + 3.

Vi får

$f′(x) = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{f(x + \Delta x ) − f(x)}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{(2(x + \Delta x) + 3) − (2x + 3)}{ \Delta x} =$

$\displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{2x + 2\Delta x + 3 − 2x −3}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{2 \Delta x}{ \Delta x} = 2$

Vi har altså at (2x + 3)′ = 2

Tilbake til oppgaven

Derivasjon av potensfunksjoner

Oppgave 1:

Vi får:

    1. Vi bruker potensregelen direkte, og får
      $f′(x) = (x^5)′ = 5x^4$
       
    2. Vi skriver først ${\Large \frac{1}{x^4}}$ som $x^{−4}$. Så bruker vi potensregelen, og får
      $g′(x) = (x^\text{−4})′ = −4x^\text{−5}$
       
      Som kan skrives som
      $−{\Large \frac{4}{x^5}}$
       
  1. Vi skriver først ${\Large \frac{1}{\sqrt x}}$ som ${\large \frac{1}{ x^{\large \frac{1}{2}}}}$, som vi deretter skriver som $x^{−\large \frac{1}{2}}$. Så bruker vi potensregelen, og får
    $h′(x) = \big(x^{−\large \frac{1}{2}}\big)′ = {\large −\frac{1}{2}}x^{\large \text{−}\frac{3}{2}}$
     
    Som kan skives som
    $ {−\large \frac{1}{2\sqrt{ x^3}}}$
     
    Dette er et fullgodt svar. Vi kan imidlertid trekke ut $\sqrt{x^2}$ i nevneren, slik:
    $−{\large \frac{1}{2\sqrt{ x^3}}} = −{\large \frac{1}{2\sqrt{ x}\sqrt{x^2}}} = −{\large \frac{1}{2\sqrt{ x}\,x}} $

Derivasjon av ulike typer funksjoner

Oppgave 1:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = 12x

Vi bruker regelen om derivasjon av eksponentialfunksjoner:

f′(x) = 12x ln 12.

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = log2 x.

Vi bruker regelen om derivasjon av logaritmefunksjoner:

$f′(x) = {\large \frac{1}{x \ln 2}}$

Tilbake til oppgaven

Derivasjon av funksjonskombinasjoner

Oppgave 1:

Vi skal derivere funksjonene under:

    • f(x) = 2x3 − 5x2 + 4x − 1
       
      Vi tar for oss ledd for ledd, lar koeffisienten stå, og bruker potensregelen:
      f′(x) = 2 · 3x2 − 5 · 2x + 4 − 0 =  6x2 − 10x + 4
       
    • f(t) = t5 − 3t2 + 7t
       
      Her heter variabelen t i stedet for x, men det spiller ingen rolle, derivasjonsmetoden er den samme.
      f′(t) = 5t4 − 2 · 3t + 7 = 5t4 − 6t + 7

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = (3x2 + 7x)(4x5 + 2x3) både ved å bruke produktregelen direkte og ved å multiplisere sammen parentesene før vi deriverer.

Produktregelen direkte:

f′(x) = (3x2 + 7x)′ · (4x5 + 2x3) + (3x2 + 7x) · (4x5 + 2x3)′ =
(6x + 7)·(4x5 + 2x3) + (3x2 + 7x)·(20x4 + 6x2) =
24x6 + 28x5 + 12x4 + 14x3 + 60x6 + 140x5 +18x4 + 42 x3 =
84x6 + 168x5 + 30x4 + 56x3

Multiplisere parenteser først:

f(x) = (3x2 + 7x)·(4x5 + 2x3) = 12x7 + 28x6 + 6x5 + 14x4

f′(x) = 84x6 + 168x5 + 30x4 + 56x3

Tilbake til oppgaven

Oppgave 3:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle x^2 + 1}{\displaystyle x + 1}$

Kvotientregelen gir

$f′(x) = \frac{\displaystyle (x^2 + 1)′ \cdot (x+1) − (x^2 + 1)\cdot(x+1)′}{\displaystyle (x + 1)^2} =$

$\frac{\displaystyle 2x\cdot (x+1) − (x^2 + 1)\cdot 1}{\displaystyle (x + 1)^2} =$

$\frac{\displaystyle x^2+2x−1}{\displaystyle (x + 1)^2}$

Tilbake til oppgaven

Oppgave 4:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2x}$ både ved å bruke potensregelen og ved å bruke kvotientregelen.

Potensregelen:

$f(′x) =( \frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2}x^{−1})′ = \frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2}(−1)x^{−2} = −\frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2x^2}$

Kvotientregelen:

$f′(x) = \frac{\displaystyle 3′ \cdot(2x) − 3 \cdot (2x)′}{\displaystyle (2x)^2} = \frac{\displaystyle 0 \cdot(2x) − 3 \cdot 2}{\displaystyle 4x^2} = −\frac{\displaystyle 6}{\displaystyle 4x^2}= −\frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2x^2}$

Tilbake til oppgaven

Oppgave 5:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = ln(4x + 8).

Vi ser at hvis vi erstatter 4x + 8 med g, får vi ln g, som vi vet hvordan vi deriverer. Og vi får:

$f′(x) = (\ln g)′ \cdot (4x + 8)′ = {\large \frac{1}{g}} \cdot 4 = {\large \frac{4}{4x + 8}} = {\large \frac{1}{x + 2}}$

Tilbake til oppgaven

Oppgave 6:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = e^{(x^{\large 2})}$

Vi ser at hvis vi erstatter x2 med g, får vi eg, som vi vet hvordan vi deriverer.
Og vi får:

$f′(x) =(e^g)′ \cdot (x^2)′ = e^g\cdot 2x = 2x e^{(x^{\large 2})}$

Tilbake til oppgaven

Kombinere derivasjonsregler

Oppgave 1:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = sin 2x cos 2x

Dette gjenkjenner vi som et produkt, så vi må starte med produktregelen:

f′(x) = (sin 2x)′ · cos 2x + sin 2x · (cos 2x)′

For å derivere sin 2x og cos 2x må vi bruke kjerneregelen. Dette eksemplet er så enkelt av vi kan gjøre det i hodet, men la oss ta med formalitetene:

(sin 2x)′ = (sin g)′ · (2x)′ = cos g · 2 = 2 cos 2x

og

(cos 2x)′ = (cos g)′ · (2x)′ = −sin g · 2 = −2 sin 2x

f′(x) = 2 cos 2x · cos 2x + sin 2x · (−2sin 2x) = 2 cos2 2x −2sin2 2x

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle e^x \ln x}{\displaystyle x^2}$

Dette gjenkjenner vi som en kvotient, så vi må starte med kvotientregelen:

$f′(x) = \frac{\displaystyle ( e^x \ln x)′ \cdot x^2 − e^x \ln x \cdot (x^2)′}{\displaystyle (x^2)^2}$

For å derivere ex ln x må vi bruke produktregelen:

$(e^x \ln x)′ = (e^x)′ \cdot \ln x + e^x \cdot (\ln x)′ = e^x \ln x + {\large \frac{e^x}{x}}$

Så vi får

$f′(x) = \frac{\displaystyle \Big(e^x \ln x + \frac{e^x}{x}\Big)\cdot x^2 − e^x \ln x \cdot 2x}{\displaystyle x^4} = \frac{\displaystyle x^2e^x \ln x + xe^x − 2xe^x \ln x}{\displaystyle x^4} =$

$\frac{\displaystyle xe^x \ln x + e^x − 2e^x \ln x}{\displaystyle x^3} = \frac{\displaystyle e^x\big(x \ln x − 2 \ln x + 1\big)}{\displaystyle x^3}$

Tilbake til oppgaven

Oppgave 3:

Vi skal skrive uttrykket $\frac{\displaystyle u}{\displaystyle v}$, som u · v−1 og benytte produktregelen og kjerneregelen til å utlede kvotientregelen, $\Big( \frac{\displaystyle u}{\displaystyle v} \Big)′ = \frac{\displaystyle u′v − uv′}{\displaystyle v^2}$

Ifølge produktregelen får vi:

(uv−1)′ = uv−1 + u(v−1)′

Funksjonene u og v kan være hva som helst, så når det gjelder de deriverte av disse, kan vi ikke angi noe mer presist enn u′ og v′, det er ikke noe vi kan regne videre på. Men ser vi på (v−1)′, ser vi at vi her har en indre og ytre funksjon, og vi kan ekspandere uttrykket ved å bruke kjerneregelen: 

(v−1)′ = v′ · (−1 · v−2)

Så vi har:

$(uv^{−1})′ = u′v^{−1} + u(v^{−1})′ = u′v^{−1} + u(− v^{−2}v′) = \frac{\displaystyle u′}{\displaystyle v} − \frac{\displaystyle uv′}{\displaystyle v^2}$

Til slutt utvider vi den første brøken med v og setter på felles brøkstrek:

$\frac{\displaystyle u′}{\displaystyle v} − \frac{\displaystyle uv′}{\displaystyle v^2} = \frac{\displaystyle u′ \cdot v}{\displaystyle v \cdot v} − \frac{\displaystyle uv′}{\displaystyle v^2} = \frac{\displaystyle u′v − uv′}{\displaystyle v^2}$

Tilbake til oppgaven

Høyere ordens deriverte

Oppgave 1:

Vi skal finne og klassifisere vendepunktene til

$f(x) = {\large \frac{1}{12}}x^4 − {\large \frac{1}{6}}x^3 − x^2 + x + 1$.

Vi deriverer, og får

$f′(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − {\large \frac{1}{2}}x^2 − 2x + 1$

Vi deriverer en gang til, og får

f′′(x) = x2x − 2

Likningen f′′(x) = x2x − 2 har løsninger x1 = 2 og x2 = −1.

Vi kan derfor skrive den andrederiverte som f′′(x) = (x − 2)(x + 1). Fortegnsskjemaet til uttrykket er vist under:

Fortegnsskjema for å klassifisere vendepunkter

Vi ser at den dobbeltderiverte skifter fortegn fra + til − når x = −1 og fra − til + når x = 2. De tilhørende funksjonsverdiene blir

$f(−1) = {\large \frac{1}{12}}(−1)^4 − {\large \frac{1}{6}}(−1)^3 − (−1)^2 + (−1) + 1 = −{\large \frac{3}{4}}$

og

$f(2) = {\large \frac{1}{12}}(2)^4 − {\large \frac{1}{6}}(2)^3 − (2)^2 + 2 + 1 = −1$

$(−1, −{\large \frac{3}{4}})$ og $(2, −1)$ er vendepunkter. Av fortegnsskjemaet ser vi at funksjonen går over fra å være konveks til å være konkav i $(−1, −{\large \frac{3}{4}})$ og tilbake til å være konveks i $(2, −1)$.

Grafen til f(x) med vendepunktene markert er vist under:

Graf som illustrerer vendepunkter

Tilbake til oppgaven

Oppgave 2:

Vi skal finne og klassifisere vendepunktene til f(x) = (x2 – 3x + 2)ex.

Vi bruker produktregelen når vi deriverer, og får

f′(x) = (x2 − 3x + 2)′ ex + (x2 − 3x + 2)(ex)′ =
(2x − 3)ex + (x2 − 3x + 2)ex = (x2x − 1)ex

Vi deriverer en gang til ved hjelp av produktregelen, og får

f′′(x) = (x2x − 1)′ex + (x2x − 1)(ex)′ =
(2x − 1)ex + (x2x − 1)ex = (x2 + x − 2)ex

ex er alltid positiv, så vi trenger bare å studere fortegnet til polynomet, x2 + x − 2.

Likningen x2 + x − 2 = 0 har løsninger x1 = 1 og x2 = −2.

Vi kan derfor skrive polynomet som (x − 1)(x + 2). Fortegnsskjemaet til uttrykket er vist under:

Fortegnsskjema for å klassifisere vendepunkter

Vi ser at den dobbeltderiverte skifter fortegn fra + til − når x = −2 og fra − til + når x = 1. De tilhørende funksjonsverdiene blir

f(−2) = [(−2)2 − 3(−2) + 2]e−2 = 12e−2

og

f(1) = (12 − 3 · 1 + 2)e1 = 0e = 0

Så (−2, 12e−2) og (1, 0) er vendepunkter. Av fortegnsskjemaet ser vi at funksjonen går over fra å være konveks til å være konkav i (−2, 12e−2) og tilbake til å være konveks i (1, 0).

Grafen til f(x) med vendepunktene markert er vist under:

Graf som illustrerer vendepunkter

Tilbake til oppgaven

Oppgave 3:

Vi skal finne de stasjonære punktene til f(x) = 2x3 – 9x2 + 12x – 2, og bruke andrederivert-testen til å klassifisere dem.

Vi deriverer, og får

f′(x) = 6x2 − 18x + 12

Løser vi likningen 6x2 − 18x + 12 = 0, får vi x1 = 2 og x2 = 1. Dette er altså x-verdiene der funksjonen har stasjonære punkter. De tilhørende funksjonsverdiene blir f(1) = 3 og f(2) = 2.

Vi deriverer en gang til, og får

Da er f′′(1) = −6, som er mindre enn 0, så vi har et maksimumspunkt.

f′′(2) = 6, som er større enn 0, så vi har et minimumspunkt.

Ifølge andrederivert-testen er derved (1, 3) et maksimumspunkt og (2, 2) et minimumspunkt.

Tilbake til oppgaven

Funksjonsdrøfting

Vi har nå sett på en funksjons eventuelle asymptoter, kritiske punkter og vendepunkter. I denne delen samler vi trådene og utfører funksjonsdrøfting.

Hva er funksjonsdrøfting?

Med å drøfte en funksjon mener vi å finne fram til funksjonens viktigste egenskaper, og eventuelt skissere en graf på bakgrunn av disse.

Vi undersøker:

  • Er funksjonen kontinuerlig? Hvis ikke, har den noen vertikale asymptoter?
     
  • Hva skjer med funksjonsverdien når den uavhengige variabelen går mot pluss/minus uendelig? Finner vi da noen horisontale asymptoter eller skråasymptoter?
     
  • Hvilke karakteristiske punkter har funksjonen: Skjæringspunkter med aksene? Globale eller lokale maksimums- eller minimumspunkter? Terrassepunkter? Vendepunkter?
     
  • Hva er funksjonens monotoniegenskaper: Hvor er den stigende og avtagende? Hvor den er konkav og konveks?

Drøfting av en polynomfunksjon

Eksempel 1:

Vi skal drøfte funksjonen f(x) = 2x3 − 3x2 − 12x.

Dette er en polynomfunksjon, den er følgelig kontinuerlig og har ingen asymptoter. Det er leddet med høyeste potens av x som bestemmer hva som skjer når x → ±∞.

Når x → +∞, vil x3 → +∞, og når x → −∞, vil x3 → −∞.

Skjæringspunktet med y-aksen finner vi ved å sette x = 0 inn i funksjonen: f(0) = 0.

Så skjæringspunktet med y-aksen er (0, 0).

Skjæringspunkter med x-aksen finner vi ved å løse likningen f(x) = 0. Vi får 2x3 − 3x2 − 12x = 0. Generelt forventes vi ikke å kunne løse en tredjegradslikning, men her kan vi sette x utenfor parentes, og får x(2x2 − 3x − 12) = 0.

x = 0 er en løsning.

Løser vi så andregradslikningen 2x2 − 3x − 12, får vi

$x_1 = {\large \frac{3+ \sqrt{105}}{4}} \approx 3{,}31$ og $x_2 = {\large \frac{3− \sqrt{105}}{4}} \approx −1{,}81$.

Så skjæringspunktene med x-aksen er om lag (−1,81, 0), (0, 0) og (3,31, 0).

Vi deriverer funksjonen og får f′(x) = 6x2 − 6x −12.

Løser vi likningen 6x2 − 6x −12 = 0, får vi x1 = 2 og x2 = −1.

De tilhørende funksjonsverdiene er f(2) = −20 og f(−1) = 7.

Så vi har stasjonære punkter i (−1, 7) og (2, −20).

Denne funksjonen er lett å derivere en gang til, så vi velger å bruke andrederivert-testen til å klassifisere punktene. f′′(x) = 12x −6.

f′′(−1) = −18. Siden dette tallet er mindre enn 0, er punktet et maksimumspunkt.

f′′(2) = 18. Siden dette tallet er større enn 0, er punktet et minimumspunkt.

Siden funksjonen går mot pluss/minus uendelig, har den ingen globale ekstremalpunkter. Vi har derfor at (−1, 7) er et lokalt maksimumspunkt og (2, −20) er et lokalt minimumspunkt.

Siden (−1, 7) er eneste maksimumspunkt og (2, −20) eneste minimumspunkt, er funksjonen voksende når −∞ < x ≤ −1, avtagende når −1 ≤ x ≤ 2, og voksende når 2 ≤ x < ∞.

Vi har funnet at f′′(x) = 12x − 6. f′′(x) er 0 når 12x − 6 er 0, det vil si når $x = {\large \frac{1}{2}}$.

Den tilhørende funksjonsverdien er $f({\large \frac{1}{2}}) = {−\large \frac{13}{2}} = −6{,}5$.

Så vi har et vendepunkt i (0,5, −6,5).

Siden f′′ skifter fra − til + når $x = {\large \frac{1}{2}}$, er funksjonen konkav (hule side ned) når $−\infty < x \le {\large \frac{1}{2}}$ og konveks (hule side opp) når ${\large \frac{1}{2}} \le x < \infty$.

Basert på dette kan vi skissere grafen:

Graf som illustrerer resultatet av funksjonsdrøfting

Vi ser at vi i eksempel 1 har inkludert ekstremalpunktene i intervallene der funksjonen er voksende og avtagende, selv om funksjonen verken vokser eller avtar i disse punktene. Dette er i tråd med definisjonene, som sier at

    • En funksjon, f(x), er voksende i et intervall, [a, b], hvis x1 < x2f(x1) ≤ f(x2) for alle x ∈ [a, b].
       
    • En funksjon, f(x), er avtagende i et intervall, [a, b], hvis x1 < x2f(x1) ≥ f(x2) for alle x ∈ [a, b].

En funksjon er altså voksende i et intervall hvis grafen beveger seg oppover eller flater ut, og avtagende i et intervall hvis grafen beveger seg nedover eller flater ut. En fellesbetegnelse for voksende og avtagende er monoton.

Hvis vi ikke tillater at grafen flater ut, er funksjonen strengt monoton. Vi har at

    • En funksjon, f(x), er strengt voksende i et intervall, [a, b], hvis x1 < x2f(x1) < f(x2) for alle x ∈ [a, b].
       
    • En funksjon, f(x), er strengt avtagende i et intervall, [a, b], hvis x1 < x2f(x1) > f(x2) for alle x ∈ [a, b].

Tilsvarende har vi inkludert vendepunktet både i intervallet der funksjonen er konkav og der den er konveks. Vi har at

    • En funksjon, f(x), er konkav i et intervall, [a, b], hvis f′′(x) ≤ 0 for alle x ∈ [a, b].
       
    • En funksjon, f(x), er konveks i et intervall, [a, b], hvis f′′(x) ≥ 0 for alle x ∈ [a, b].

Og at

    • En funksjon, f(x), er strengt konkav i et intervall, [a, b], hvis f′′(x) < 0 for alle x ∈ [a, b].
       
    • En funksjon, f(x), er strengt konveks i et intervall, [a, b], hvis f′′(x) > 0 for alle x ∈ [a, b].

Drøfting av en rasjonal funksjon

Eksempel 2:

Vi skal drøfte funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle 3x^2−1}{\displaystyle x^2−4}$.

Når x → ±2, går nevneren i brøken mot 0 mens telleren ikke går mot 0. Brøken går derved mot uendelig og x = −2 og x = 2 er derfor vertikale asymptoter for funksjonen.

Når x → ±∞, går både teller og nevner mot uendelig, og vi har et ubestemt uttrykk. Vi bruker derfor L′Hôpitals regel og får

$\displaystyle \lim_{x \to \pm \infty} \frac{3x^2−1}{x^2−4} = \displaystyle \lim_{x \to \pm \infty} \frac{6x}{2x}= 3$

y = 3 er en horisontal asymptote.

Skjæringspunktet med y-aksen finner vi ved å sette x = 0 inn i funksjonen: $f(0) = {\Large \frac{1}{4}}$.

Så skjæringspunktet med y-aksen er (0, 0,25).

Skjæringspunkter med x-aksen får vi når telleren er 0, så vi løser likningen 3x2 − 1 = 0.

Vi får $x = {\large \pm \frac{1}{\sqrt3}} \approx \pm 0{,}58$.

Så skjæringspunkter med x-aksen er om lag (−0,58, 0), (0,58, 0).

Vi deriverer funksjonen og får

$f′(x) = \frac{\displaystyle (3x^2−1)′(x^2−4) − (3x^2−1)(x^2−4)′}{\displaystyle (x^2−4)^2} =$

$\frac{\displaystyle(6x)(x^2−4) − (3x^2−1)(2x)}{\displaystyle(x^2−4)^2} = \frac{\displaystyle−22x}{(\displaystyle x^2−4)^2}$

Nevneren i denne brøken kan aldri bli negativ, det er derfor bare telleren som avgjør fortegnet på den deriverte, og vi ser at den skifter fortegn fra + til − når x = 0, med tilhørende funksjonsverdi $f(0) = {\large \frac{1}{4}}$.

(0, 0,25) er derved et maksimalpunkt. Når x ≤ 0, er funksjonen voksende, og når x ≥ 0, er den avtakende.

Vi ser litt nøyere på brøken i den opprinnelige funksjonen, $f(x) = \frac{\displaystyle 3x^2−1}{\displaystyle x^2−4}$. Telleren er positiv når vi er i nærheten av verdiene som gir asymptoter, −2 og 2, så det er nevneren som bestemmer brøkens fortegn. Vi har derfor

$\displaystyle \lim_{x \to −2^{\Large −}}f(x) = + \infty$

$\displaystyle \lim_{x \to −2^{\Large +}}f(x) = − \infty$

$\displaystyle \lim_{x \to 2^{\Large −}}f(x) = − \infty$

$\displaystyle \lim_{x \to 2^{\Large +}}f(x) = + \infty$

Dette vil vi ha nytte av når vi skal skissere grafen. Og vi kan også slå fast at siden funksjonen går mot pluss/minus uendelig, har den ingen globale ekstremalpunkter.

(0, 0,25) er derfor et lokalt maksimalpunkt.

For å bestemme eventuelle vendepunkter, må vi derivere funksjonen en gang til. Dette blir en utregning der vi må holde tunga rett i munnen. Siden vi skal studere fortegnet til den dobbeltderiverte, passer vi på å ikke multiplisere ut (x2−4)2, for dette uttrykket vet vi aldri blir negativt. Vi innfører en hjelpevariabel, v = x2−4, for å få en mer oversiktlig utregning. Når vi deriverer v, må vi huske å multiplisere med den deriverte av kjernen, (x2−4)′ = 2x.

$f′′(x) = \frac{\displaystyle(−22x)′ \cdot v^2 − 22x \cdot (v^2)′}{\displaystyle (v^2)^2}= \frac{\displaystyle −22 \cdot v^2 − 22x \cdot 2v \cdot 2x}{\displaystyle (v^2)^2} = \frac{\displaystyle v(−22v − 88x^2)}{\displaystyle (v^2)^2} =$

$\frac{\displaystyle (x^2−4)\big(−22(x^2−4)+88x^2\big)}{\displaystyle \big((x^2−4)^2\big)^2} = \frac{\displaystyle (x^2−4)(66x^2+88)}{\displaystyle (x^2−4)^4}$

Nevneren i denne brøken kan aldri bli negativ, det samme gjelder faktoren 66x2 + 88. Vi trenger derfor bare å studere faktoren x2−4 for å finne fortegnsskiftene til den dobbeltderiverte. x2−4 kan faktoriseres som (x + 2)(x − 2), med fortegnsskjema vist under.

Fortegnsskjema for (x + 2)(x - 2)

Vi ser at den dobbeltderiverte er negativ når −2 < x < 2 og positiv når x < −2 og x > 2. Der fortegnet skifter, i x= ±2, er imidlertid ikke funksjonen definert, fordi vi får 0 i nevneren. Funksjonen har derfor ingen vendepunkter.

Fortegnet til den dobbeltderiverte forteller oss imidlertid at funksjonen er konveks når x ≤ −2, konkav når −2 ≤ x ≤ 2, og konveks når x ≥ 2. Den skifter altså mellom å være konveks og konkav selv om den ikke har vendepunkter.

For å tegne grafen, er det mest asymptotene vi har å holde oss til. Vi tegner dem opp, og skisserer hvordan grafen legger seg inntil disse. Grafen er vist under, asymptotene tegnet inn med rødt.

Graf med asymptoter

Oppgave 1:

Drøft funksjonen f(x) = (x2 + 3x + 2)(x − 3), Df = [−3, 3].

Se løsningsforslag

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Optimeringsproblemer

En typisk anvendelse av derivasjon er optimering. Vi har en funksjon som beskriver et eller annet som vi ønsker å gjøre så stort eller så lite som mulig. Det kan være at vi ønsker mest mulig fortjeneste, størst mulig areal, minst mulig utgifter eller lavest mulig materialforbruk. Vi bruker da funksjonens deriverte til å finne et maksimumspunkt eller minimumspunkt.

Maksimalt areal

Eksempel 1:

En klassiker er bonden og gjerdet: 

En bonde skal lage en rektangulær innhegning av et 50 meter langt gjerde, og vi skal finne ut hvor lange sidekantene bør være for at innhegningens areal skal bli størst mulig.

Vi starter med å finne et funksjonsuttrykk for arealet. Kaller vi den ene sidekanten x og den andre y, blir arealet x · y. Siden gjerdet er 50 meter langt, vet vi også at 2+ 2= 50, som kan skrives om til y = 25 – x. Vi kan derved erstatte y i uttrykket for arealet med 25 – x, og en funksjon som beskriver innhegningens areal blir

f(x) = x (25 – x) = –x2 + 25x.

Vi deriverer, og får f′(x) = –2x + 25, som er 0 når x = 12,5. Den deriverte skifter fortegn fra + til – i dette punktet, derfor er det et maksimumspunkt.

Den andre sidekanten blir y = 25 – 12,5 = 12,5.

Konklusjonen er at bonden får størst areal ved å lage en innhegning der alle sidene er 12,5 meter lange.

Oppgave 1:

Du skal lage en rektangulær innhegning der den ene siden utgjøres av en flat låvevegg. Du har 40 meter gjerde til rådighet. Hvordan skal målene på innhegningen velges for at arealet skal bli størst mulig?

Se løsningsforslag

Minimale kostnader

Eksempel 2:

Kostnadene ved å produsere en vare er gitt ved k(x) = 0,002x2 – 6x + 1000, der x er antall produserte enheter per døgn, og vi skal finne ut hvor mange produserte enheter som gir lavest produksjonskostnader.

Vi deriverer, og får k′(x) = 0,004x – 6. Dette uttrykket er 0 når x = 1500. Den deriverte skifter fortegn fra – til + i dette punktet, derfor er det et minimum.

Vi får lavest produksjonskostnader ved å produsere 1500 enheter per døgn.

Endring i høyde

Eksempel 3:

Høyden til et fly er i en periode på litt over to minutter gitt ved funksjonen

$h(t) = {\large \frac{1}{100}}t^3 − 2t^2 + 60t + 7000$,

illustrert med grafen under. Høyden i meter og tiden i sekunder.

Graf som illustrerer høyden til fly

  1. Vi skal gi en tolkning av grafen.
     
    Grafen viser at flyet stiger, går inn i et stup, flater ut og begynner å stige igjen.
     
  2. Vi skal beregne hvor høyt flyet er på det høyeste, og hvor lavt det er på det laveste.
     
    Når flyet er på sitt høyeste og laveste, er det ingen endring i høyden, så h′(t) må være 0.
     
    Vi deriverer h(t) og får
    $h′(t) = {\large \frac{3}{100}}t^2 − 4t + 60$.
     
    Løser vi likningen ${\large \frac{3}{100}}t^2 − 4t + 60 = 0$, får vi 
     
    t1 ≈ 17,23 og t2 ≈ 116,11
     
    De tilhørende funksjonsverdiene blir
     
    h(17,23) ≈ 7491 og h(116,11) ≈ 2657
     
    På det høyeste er flyet om lag 7491 meter over bakken, og på det laveste om lag 2657 meter over bakken.
     
  3. Vi skal beregne hvor fort flyet mister høyde når stupet er på det bratteste, og hvor høyt det da er over bakken.
     
    Når stupet er på det bratteste, mister flyet høyde på det raskeste, så den deriverte må da ha sin mest negative verdi. Med andre ord må h′(t) ha et minimumspunkt. For å finne dette, undersøker vi når den derivertes deriverte er 0. Den derivertes deriverte kalles den andrederiverte, og angis med to apostrofer.
     
    Vi deriverer h′(t) og får
    $h′\,′(t) = {\large \frac{6}{100}}t − 4$.
    Denne er 0 når t ≈ 66,67.
      
    Endringen i høyde er da gitt ved h′(66,67) ≈ −73.
    og høyden er gitt ved h(66,67) ≈ 5074.
      
    På sitt meste mister flyet om lag 73 høydemeter per sekund, og det er da om lag 5074 meter over bakken.
    Den andrederiverte beskrives nærmere i artikkelen om høyere ordens deriverte.

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Ekstremalpunkter

Finne stasjonære punkter

I artikkelen om polynomfunksjoner så vi vi at en andregradsfunksjon, f(x) = ax2 + bx + c, vil ha et topp- eller bunnpunkt når $x= −\frac{\displaystyle b}{\displaystyle 2a}$. Dette er fordi andregradsfunksjoner er symmetriske om sitt topp/bunnpunkt.

Andre funksjonstyper vil ikke ha så behagelige egenskaper. Da kan den deriverte komme oss til hjelp. Fordi den deriverte forteller hvor fort en funksjon endrer seg, må den deriverte i et topp- eller bunnpunkt være 0.

Eksempel 1:

Under vises grafen til funksjonen f(x) = 2x3 + 3x2 −12x + 4. Vi ser at den både har et toppunkt og et bunnpunkt.

Tredjegradsfunksjon med topp og bunnpunkt

Vi deriverer funksjonen, og får f′(x) = 6x2 + 6x − 12.

Løser vi likningen

f′(x) = 6x2 + 6x − 12 = 0, får vi

x1 = 1 og x2 = −2

De tilhørende funksjonsverdiene blir

f(1) = 2 · 13 + 3 · 12 − 12 · 1 + 4 = −3

f(−2) = 2(−2)3 + 3(−2)2 −12(−2) + 4 = 24

(Vi passer på å sette x-verdiene inn i den opprinnelige funksjonen, ikke i den deriverte.)

Av grafen ser vi at (−2, 24) er et toppunkt og (1, −3) er et bunnpunkt for f(x).

I stedet for toppunkt sier vi gjerne maksimumspunkt, og i stedet for bunnpunkt sier vi gjerne minimumspunkt. I et maksimumspunkt har altså funksjonen en maksimumsverdi, og i et minimumspunkt en minimumsverdi. Andre ord for det samme er maksimalpunkt og minimalpunkt og maksimalverdi og minimalverdi.

Et fellesnavn for maksimumspunkter og minimumspunkter er ekstremalpunkter. I slike punkter er den deriverte 0. Det finnes imidlertid enda en type punkt der den deriverte er 0:

Under vises grafen til f(x) = x3.

Tredjegradsfunksjon med terrassepunkt

Vi deriverer funksjonen, og får f′(x) = 3x2. Den deriverte er 0 når x = 0, men vi ser at funksjonen verken har et maksimum eller minimum da, grafen flater bare ut litt, før den fortsetter i samme retning. Dette kaller vi et terrassepunkt. 

Klassifisere stasjonære punkter

Et fellesnavn for ekstremalpunkter og terrassepunkter er stasjonære punkter. Funksjonsverdien endrer seg ikke der, den er stasjonær.

For å skille på de tre typene punkter kan vi studere hvordan fortegnet til den deriverte endrer seg. Vi har:

  • Maksimumspunkt. Den deriverte er 0 og skifter fortegn fra + til −.
     
  • Minimumspunkt. Den deriverte er 0 og skifter fortegn fra − til +.
     
  • Terrassepunkt. Den deriverte er 0, men skifter ikke fortegn.

Eksempel 2:

Funksjonen f(x) = x2 + 4x −2 har derivert f′(x) = 2x + 4, som er 0 når x = −2. Det er lett å se at fortegnet er negativt når x < −2 og positivt når x > −2.

Siden fortegnet derved skifter fra − til + har vi et minimumspunkt i x = −2.

Den tilhørende funksjonsverdien blir

f(−2) = (−2)2 + 4(−2) −2 = −6.

Så (−2, −6) er et minimumspunkt for f(x).

Siden den deriverte ikke er 0 andre steder enn i dette punktet, er det funksjonens eneste stasjonære punkt. Det stemmer med våre erfaringer med andregradsfunksjoner, som har ett enkelt topp- eller bunnpunkt.

For å avgjøre om vi har et maksimums-, minimums- eller terrassepunkt, studerer vi altså hva som skjer med den derivertes fortegn i punktet. Vi kan ikke konkludere med noe bare ved å se på funksjonsverdien alene. Det er nemlig ikke alltid slik at punktet med høyest funksjonsverdi er et maksimum, og punktet med lavest funksjonsverdi er et minimum. Dette er illustrert under.

Eksempel 3:

Under vises grafen til den rasjonale funksjonen $f(x) = {\large \frac{x^2−x+1}{1−x}}$.

Minimumspunktet har funksjonsverdi 1, mens maksimumspunktet har funksjonsverdi −3.

Illustrasjon av et makspunkt ikke trenger ha størst funksjonsverdi

Å se hvordan den deriverte skifter fortegn er imidlertid ikke alltid like lett som eksempel 2. I mer sammensatte tilfeller må vi faktorisere den deriverte, og så lage et fortegnsskjema. Fortegnsskjema presenteres i artikkelen om likninger og ulikheter av høyere grad, der det blir brukt som en hjelp til å løse ulikheter.

Eksempel 4:

I eksempel 1 fant vi at (−2, 24) er et maksimumspunkt og (1, −3) et minimumspunkt for funksjonen f(x) = 2x3 + 3x2 −12x + 4 ved å studere grafen. Nå skal vi se hvordan vi kan bruke fortegnsskjema til å komme fram til det samme. Den deriverte er altså

f′(x) = 6x2 + 6x − 12, med nullpunkter i x1 = 1 og x2 = −2.

Som det er beskrevet i artikkelen om å faktorisere polynomer, betyr det at 6x2 + 6x − 12 kan faktoriseres som 6(x − 1)(x + 2).

Vi tegner faktorene (x − 1) og (x + 2) inn i et fortegnsskjema, der vi markerer negative verdier med en prikket linje og positive verdier med en heltrukken linje. (Faktoren 6 er alltid positiv, så vi bryr oss ikke om å ta den med.) Har faktorene har samme fortegn, er produktet positivt, har de forskjellig fortegn, er produktet negativt. Dette markerer vi med en linje for produktet, altså (x − 1)(x + 2) :

Bruk av fortegnsskjema til å bestemme fortegnet på derivert

Vi ser at fortegnet til (x − 1)(x + 2) skifter fra + til − i x = −2 og fra − til + i x = 1.

x = −2 og x = 1 er derfor henholdsvis maksimum og minimum for f(x).

Oppgave 1:

Bruk derivasjon og fortegnsskjema til å finne og klassifisere de stasjonære punktene til $f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − {\large \frac{1}{2}}x^2 −6x + 2$.

Med å klassifisere punktene mener vi å avgjøre om de er maksimums-, minimums-, eller terrassepunkter.

Se løsningsforslag

Ikke alle funksjoner har stasjonære punkter.

Eksempel 5:

Gitt funksjonen $f(x) = \ln x$, med derivert $f′(x) = {\large \frac{1}{x}}$. Den deriverte skifter riktig nok fortegn når x = 0, men definisjonsområdet til ln x er x > 0. Den deriverte er derved alltid positiv i definisjonsområdet, og funksjonen har ingen stasjonære punkter.

Grafene til $f(x) =\ln x$ og $f′(x) = {\large \frac{1}{x}}$ er vist under.

Grafen til ln x og den deriverte

Oppgave 2:

Bruk derivasjon til å avgjøre om funksjonen $f(x) = {\large \frac{1}{x}}$ har noen ekstremalpunkter.

Se løsningsforslag

I GeoGebra kan vi finne en funksjons ekstremalpunkter ved hjelp av funksjonen Ekstremalpunkt.

En funksjon kan naturligvis ha mer enn ett maksimumspunkt og ett minimumspunkt.

Eksempel 6:

Grafen under viser en funksjon med tre ekstremalpunkter. (Utenfor bildet fortsetter grafen mot minus uendelig på begge sider.)

Graf med flere maksimumspunkter

Vi ser at både A og C er maksimumspunkter, mens B er et minimumspunkt. 

Lokale og globale ekstremalpunkter

Vi skiller mellom lokale og globale punkter. Et globalt maksimumspunkt er et punkt der funksjonsverdien når sitt absolutte maksimum i hele definisjonsområdet. I eksempel 6 ser vi at C er et slikt punkt. Et lokalt maksimumspunkt er et punkt der funksjonsverdien når sitt maksimum innenfor et intervall. I eksempel 6 ser vi at både A og C er slike punkter.

Et globalt maksimumspunkt er også et lokalt maksimumspunkt, men for enkelhets skyld refererer vi bare til det som et globalt maksimumspunkt.

En funksjon kan godt ha flere globale maksimumspunkter, det vil si at funksjonsverdien når sitt absolutte maksimum for flere x-verdier. f(x) = sin x er et eksempel på en funksjon med uendelig mange globale maksimumspunkter. Funksjonsverdien når sitt absolutte maksimum på 1 for x = 90°, x = 450°, x = 810°, …

Med minimumspunkter forholder det seg på nøyaktig samme måte. Et globalt minimumspunkt er et punkt der funksjonsverdien når sitt absolutte minimum i hele definisjonsområdet. I eksempel 6 fortsetter grafen mot minus uendelig utenfor bildet, og det finnes derfor ikke noe globalt minimumspunkt. Derimot er B et lokalt minimumspunkt.

Et globalt minimumspunkt er også et lokalt minimumspunkt, men for enkelhets skyld refererer vi bare til det som et globalt minimumspunkt.

En funksjon kan godt ha flere globale minimumspunkter, det vil si at funksjonsverdien når sitt absolutte minimum for flere x-verdier. f(x) = sin x er et eksempel på en funksjon med uendelig mange globale minimumspunkter. Funksjonsverdien når sitt absolutte minimum på −1 for x = 270°, x = 630°, x = 990°, …

Formelt kan vi oppsummere dette slik:

  • En funksjon, f(x), har et globalt maksimumspunkt i f(c) hvis f(c) ≥ f(x) for alle x i definisjonsmengden, Df.
     
  • En funksjon, f(x), har et globalt minimumspunkt i f(c) hvis f(c) ≤ f(x) for alle x i definisjonsmengden, Df.
     
  • En funksjon, f(x), har et lokalt maksimumspunkt i f(c) hvis f(c) ≥ f(x) for alle x i et intervall rundt c.
     
  • En funksjon, f(x), har et lokalt minimumspunkt i f(c) hvis f(c) ≤ f(x) for alle x i et intervall rundt c.

Kritiske punkter

Hvis vi avgrenser definisjonsmengden til en funksjon, vil vi også endepunktene bli ekstremalpunkter. Disse kan være globale eller bare lokale.

Eksempel 7:

Grafen under har 6 ekstremalpunkter.

Ekstremalpunkter i graf med endepunkter

Globalt maksimumspunkt: C. Lokale maksimumspunkter: A og F.

Globalt minimumspunkt: E. Lokale minimumspunkter: B og D.

Punktene der en funksjon kan ha ekstremalpunkter, kalles kritiske punkter. Dersom en funksjon er definert på et intervall [a, b], vil kritiske punkter være:

  • x = a og x = b
     
  • Punkter der den deriverte er 0
     
  • Punkter der den deriverte ikke er definert.

For å finne en funksjons ekstremalpunkter, går vi fram på følgende måte:

  1. Vi finner funksjonens kritiske punkter.
     
  2. Vi bruker fortegnsskjema til å klassifisere punktene.
     
  3. Vi undersøk funksjonsverdien i de kritiske punktene for å avgjøre hvilke av dem som er globale.

I endepunktene til definisjonsområdet har vi jo ikke noe fortegnsskifte til den deriverte, men siden en positiv derivert betyr at funksjonsverdien stiger og en negativ derivert betyr at funksjonsverdien avtar, er det allikevel lett å klassifisere disse punktene.

Eksempel 8:

Vi skal finne alle ekstremalpunkter til funksjonen $f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 + x^2 −3x$$D_f = [−6, 2]$.

Vi starter med å derivere funksjonen, og får

f′(x) = x2 + 2x − 3.

Vi løser likningen f′(x) = x2 + 2x − 3 = 0 og får

x1 = 1, x2 = −3.

Det vil si at den deriverte kan faktoriseres som f′(x) = 1(x − 1)(x + 3). Vi lager fortegnsskjema:

Bruk av fortegnsskjema til å bestemme fortegnet på derivert

Vi ser at x = −6 er et minimum fordi den deriverte er positiv ut fra dette punktet, slik at funksjonen stiger. Funksjonsverdien i punktet blir

$f(−6) = {\large \frac{1}{3}}(−6)^3 + (−6)^2 −3(−6) = −18$

Vi ser at x = −3 er et maksimum fordi den deriverte skifter fra positiv til negativ i dette punktet. Funksjonsverdien i punktet blir

$f(−3) = {\large \frac{1}{3}}(−3)^3 + (−3)^2 −3(−3) = 9$

Vi ser at x = 1 er et minimum fordi den deriverte skifter fra negativ til positiv i dette punktet. Funksjonsverdien i punktet blir

$f(1) = {\large \frac{1}{3}}1^3 + 1^2 −3\cdot 1 = −{\large \frac{5}{3}}$

Vi ser at x = 2 er et maksimum fordi den deriverte er positiv inn mot dette punktet, slik at funksjonen stiger. Funksjonsverdien i punktet blir

$f(2) = {\large \frac{1}{3}}2^3 + 2^2 −3\cdot 2 = {\large \frac{2}{3}}$

Vi ser at 9 er høyeste funksjonsverdi og −18 laveste. Vi får derfor at (−6, −18) er globalt minimumspunkt, (−3, 9) er globalt maksimumspunkt, $(1, −{\large \frac{5}{3}})$ er lokalt minimumspunkt, $(2, {\large \frac{2}{3}})$ er lokalt maksimumspunkt.

Grafen til funksjonen med ekstremalpunktene markert er vist under.

Graf som illustrerer resuktatene fra funksjonsdrøfting

Oppgave 3:

Finn og klassifiser alle ekstremalpunktene til $f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − {\large \frac{1}{2}}x^2 −6x + 2$$D_f = [−5, 5]$.
Hint: Du klassifiserte de stasjonære punktene til denne funksjonen i oppgave 1. Det kan du bygge videre på.

Se løsningsforslag

En funksjon som er definert på et lukket intervall, [a, b], og er kontinuerlig på intervallet, vil alltid ha minst ett globalt maksimumspunkt og minst ett globalt minimumspunkt. Dette er intuitivt rimelig. På en kontinuerlig graf mellom to punkter må det jo være noe som er øverst og nederst.

For en ikke-kontinuerlig funksjon er vi imidlertid ikke garantert å ha globale ekstremalpunkter, som vist i eksempel 9.

Eksempel 9:

Grafen til $f(x) = {\large \frac{1}{x}}$$D_f = [−5, 5]$ er vist under.

Grafen til 1/x på avgrenset område

Vi ser at funksjonen har et lokalt maksimum i x = −5 og et lokalt minimum i x = 5, men den har ingen globale ekstremalpunkter. Grafen går mot både pluss og minus uendelig ved x = 0.

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Høyere ordens deriverte

Gjentatt derivasjon

Vi har i andre artikler nøyd oss med å derivere funksjoner én gang. Nå skal vi se hva vi kan få ut av å derivere flere ganger.

Vi har brukt en apostrof til å angi at vi deriverer, og skrevet den deriverte til en funksjon, f, som f′. For å angi at vi deriverer to ganger, bruker vi to apostrofer, og skriver den andrederiverte som f. For å angi at vi deriverer tre ganger, bruker vi tre apostrofer, og skriver den tredjederiverte som f′′′. Slik kan vi fortsette å fylle på med apostrofer, men det blir fort uleselig. I stedet bruker vi derfor et tall, n, i parentes for å angi den n−te−deriverte. f (4) for den fjerdederiverte, f (5) for den femtederiverte, og så videre. Det finnes allikevel ingen absolutt regel som sier at vi skal skifte fra apostrof til tall når vi deriverer mer enn tre ganger, det er helt greit å skrive f (2) for den andrederiverte og f′′′′ for den fjerdederiverte.

Eksempel 1:

Vi har funksjonen f(x) = x4 − 3x2 + 5x. De deriverte blir

f′(x) = 4x3 − 6x + 5

f′′(x) = 12x2 − 6

f′′′(x) = 24x

f (4)(x) = 24

f (5)(x) = 0

Den andrederiverte

I denne artikkelen skal vi imidlertid holde oss til å se på den andrederiverte, som gir nyttige opplysninger om en funksjon. Den andrederiverte kalles også for den dobbeltderiverte.

Vi har i andre artikler sagt at den deriverte forteller om hvordan en funksjon endrer seg. Er den deriverte positiv, er funksjonen voksende, er den negativ, er den avtakende. Ved å se på den andrederiverte, kan vi avgjøre funksjonens krumningsegenskaper, altså om den er konveks eller konkav. Er den konveks, vender grafen sin hule side opp, er den konkav, vender grafen sin hule side ned. Funksjonen er konveks hvis f′′ > 0 og konkav hvis f′′ < 0. Et punkt der funksjonen skifter fra konveks til konkav eller omvendt kalles et vendepunkt.

Eksempel 2:

Vi studerer funksjonen $f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 − 2x^2 + 3x +1$.

Vi deriverer, og får at f′(x) = x2 − 4x + 3.

Vi tar ikke med utregningene her, men fortegnet til den deriverte skifter fra + til − når x = 1, og dette er derfor et maksimum. Fortegnet skifter fra − til + når x = 3, og dette er derfor et minimum.

Vi deriverer en gang til, og får at f′′(x) = 2x −4.

Fortegnet til den andrederiverte skifter fra − til + når x = 2. Dette er derfor et vendepunkt, der funksjonen går over fra å være konkav (hule side ned) til konveks (hule side opp).

Dette er illustrert i grafen under. Til venstre for den røde, stiplede linja er funksjonen konkav, til høyre for linja, konveks.

Graf med illustrasjon av ekstremalpunkter og vendepunkt

At funksjonen er konkav, betyr at grafen er i ferd med å vri seg nedover, at den er konveks betyr at den er i ferd med å vri seg oppover. En regel for å huske hva som er hva, kan derfor være at «konveks gir vekst».

I GeoGebra kan vi finne en funksjons vendepunkter med kommandoen vendepunkt.

Den deriverte beskriver altså hvordan en funksjon endrer seg. En positiv derivert betyr at funksjonen er voksende, en negativ at den er avtagende. Den andrederiverte forteller naturligvis nøyaktig det samme om den deriverte. En positiv andrederivert betyr at den deriverte er voksende, en negativ at den er avtagende. Bildet under viser funksjonen fra eksempel 2, der vi i tillegg har tatt med grafen til f′, vist med oransje og grafen til f′′, vist med grønt. 

Grafer som illustrerer sammenhengen mellom funksjon,derivert og andrederivert

Vi ser at den opprinnelige funksjonen har ekstremalpunkter der hvor den deriverte er 0, altså i x = 1 og x = 3. Den deriverte på sin side har et ekstremalpunkt der den andrederiverte er 0, altså i x = 2. Siden fortegnet til den andrederiverte der skifter fra − til +, er dette et minimumspunkt. Dette minimumspunktet korresponderer med den opprinnelige grafens vendepunkt.

Hvis vi går fra venstre inn mot dette punktet, ser vi at den deriverte blir mer og mer negativ. Det betyr at den opprinnelige funksjonen avtar raskere og raskere. Når punktet er passert, er den deriverte fortsatt negativ, så den opprinnelige funksjonen fortsetter å avta, men nå blir den deriverte mindre og mindre negativ, så raten den avtar i blir langsommere og langsommere. Når så den deriverte passerer 0, blir den mer og mer positiv, så den opprinnelige funksjonen vil stige raskere og raskere.

Eksempel 3:

En bedrift har funnet ut at fortjenesten de får ved å produsere og selge en vare er gitt, i millioner kroner, ved funksjonen $f(t) = {\large \frac{1}{3}}t^3 − 2t^2 + 3t −2$, der t er antall år siden varen ble lansert på markedet.

De gjør en vurdering av situasjonen etter 2,5 år. Fortjenesten er da f(2,5) ≈ −1,79. Bedriften taper penger på varen.

Den deriverte til fortjenestefunksjonen er f′(t) = t2 − 4t + 3. Etter 2,5 år har vi at f′(2,5) = −0,75. Den deriverte er altså negativ. Det betyr at fortjenestefunksjonen er avtagende. Bedriftens utsikter er altså at de ikke bare kommer til å fortsette å tape penger, men at de vil tape mer og mer.

Den andrederiverte til fortjenestefunksjonen er f′′(t) = 2t − 4. Etter 2,5 år har vi at f′′(2,5) = 1. Den andrederiverte er altså positiv, og vi ser at den vil fortsette å være positiv for økende t. Det betyr at selv om den deriverte er negativ, er den voksende, og vil på et tidspunkt passere 0. Det betyr at selve fortjenestefunksjonen vil gå over fra å være avtagende til å være voksende, og på et tidspunkt vil den også passere 0, slik at bedriften går over fra å tape til å tjene penger.

En funksjon kan selvfølgelig ha mer enn ett vendepunkt. f(x) = sin x har for eksempel uendelig mange vendepunkter, og veksler fram og tilbake mellom konveks og konkav hver gang f′′(x) = −sin x passerer 0, det vil si x = 0°, x = 180°, x = 360°, … 

På den annen side finnes det funksjoner som ikke har vendepunkter. f(x) = ex for eksempel, har andrederivert f′′(x) = ex , en funksjon som alltid er positiv. f(x) = ex er derfor konveks (krummer oppover) i hele definisjonsområdet. En vilkårlig andregradsfunksjon, f(x) = ax2 + bx + c, har andrederivert f′′(x) = 2a og er konveks i hele definisjonsområdet hvis a > 0, konkav hvis a < 0.

Oppgave 1:

Finn og klassifiser vendepunktene til $f(x) = {\large \frac{1}{12}}x^4 − {\large \frac{1}{6}}x^3 − x^2 + x + 1$.

Med å klassifisere vendepunktene mener vi å angi om funksjonen skifter fra konkav til konveks eller omvendt i punktet.

Se løsningsforslag

Oppgave 2:

Finn og klassifiser vendepunktene til f(x) = (x2 − 3x + 2)ex. Denne funksjonen har vendepunkter, selv om GeoGebra svarer «Udefinert» hvis vi prøver å bruke vendepunkt-kommandoen.

Se løsningsforslag

Derivasjon med GeoGebra

GeoGebra har kommandoer for å derivere en funksjon en eller flere ganger:

    • Derivert: derivert(f) eller f′(x).
       
    • Andrederivert: derivert(f, 2) eller f′′(x).
       
    • Tredjederivert: derivert(f, 3) eller f′′′(x).
       
    • n-te-derivert: derivert(f, n) eller fn apostrofer(x) der n er et positivt helt tall.

Her er f navnet på funksjonen vi skal derivere, og x navnet på den uavhengige variabelen.

GeoGebra viser funksjonsforskriften til den deriverte i algebrafeltet og tegner grafen i grafikkfeltet.

GeoGebra følger dessverre ikke konvensjonen med å sette inn et tall for å angi deriverte av høyere orden enn 3, for eksempel f(4)(x) for den fjerdederiverte til f(x). I stedet fylles bare på med apostrofer. Dette blir litt uoversiktlig.

Andrederivert-testen

I eksempel 4 i artikkelen om ekstremalpunkter brukte vi fortegnsskjema til å klassifisere ekstremalpunktene til f(x) = 2x3 + 3x2 − 12x + 4. Vi kom fram til at funksjonen har et maksimumspunkt i x = −2 fordi den deriverte skifter fortegn fra + til − i dette punktet, og at funksjonen har et minimumspunkt i x = 1 fordi den deriverte skifter fortegn fra − til + i dette punktet.

Grafen til funksjonen er vist under:

Graf som illustrerer sammenhengen mellom krumningsegenskaper og klassifisering av ekstremalpunkter

Vi ser at i maksimumspunktet er funksjonen konkav, og i minimumspunktet er funksjonen konveks. Dette er ikke tilfeldig. Det vil alltid være slik at et ekstremalpunkt der funksjonen er konkav, er et maksimumspunkt, og et ekstremalpunkt der funksjonen er konveks, er et minimumspunkt.

For å klassifisere et stasjonært punkt, har vi derved et alternativ til å undersøke fortegnet til den deriverte. Det kalles andrederivert-testen.

$\fbox{$\begin{align} &\text{Hvis }f′(c) = 0 \text{ og } f′\,′(c) < 0 \text{, har } f \text{ et maksimumspunkt i } x = c \\
&\text{Hvis }f′(c) = 0 \text{ og } f′\,′(c) > 0 \text{, har } f \text{ et minimumspunkt i } x = c \end{align}$}$

Eksempel 4:

Funksjonen f(x) = x2 + 4x −2, som vi også så på i eksempel 2 i artikkelen om ekstremalpunkter, har derivert f′(x) = 2x + 4 og andrederivert f′′(x)= 2.

f′(x) er 0 når x = −2, så dette er et stasjonært punkt.

f′′(−2) = 2 > 0, så punktet er et minimumspunkt.

Eksempel 5:

Funksjonen $f(x) = {\large \frac{1}{3}}x^3 + x^2 −3x$, som vi også så på i eksempel 8 i artikkelen om ekstremalpunkter, har derivert f′(x) = x2 + 2x − 3 og andrederivert f(x) = 2x + 2.

Den deriverte kan faktoriseres som f′(x) = (x − 1)(x + 3).

f′(x) er 0 når x = −3, så dette er et stasjonært punkt.

f(−3) = 2(−3) + 2 = −4 < 0, så punktet er et maksimumspunkt.

f′(x) er 0 når x = 1, så dette er et stasjonært punkt.

f(1) = 2 · 1 + 2 = 4 > 0, så punktet er et minimumspunkt.

Oppgave 3:

Finn de stasjonære punktene til f(x) = 2x3 − 9x2 + 12x − 2, og bruk andrederivert-testen til å klassifisere dem. 

Se løsningsforslag

Andrederivert-testen klassifiserer altså et stasjonært punkt som et maksimumspunkt hvis den andrederiverte er mindre enn null, og som et minimumspunkt hvis den andrederiverte er større enn null.

Men det er ikke slik at testen klassifiserer et stasjonært punkt som et terrassepunkt hvis den andrederiverte er lik null. Andrederivert-testen gir ikke svar hvis f = 0.

Eksempel 6

De deriverte til f(x) = x4, g(x) = −x4 og h(x) = x3 er alle null når x = 0, så funksjonene har stasjonære punkter da. Disse punktene er henholdsvis minimumspunkt, maksimumspunkt og terrassepunkt. Men den andrederiverte er null i alle tre tilfeller, så andrederivert-testen gir ikke svar. For å kunne klassifisere punktene, må vi studere fortegnet til den deriverte.

Om vi skal velge andrederivert-testen eller å studere fortegnet til den deriverte når vi skal klassifisere et stasjonært punkt, vil avhenge av situasjonen. Det er altså ikke alltid at andrederivert-testen fungerer, og av og til kan det være komplisert å finne den andrederiverte. Da velger vi å studere fortegnet. Er det derimot lett å finne den andrederiverte og vanskelig å finne ut av fortegnsskiftet til den deriverte, velger vi andrederivert-testen. Av og til er vi uansett nødt til å finne den andrederiverte fordi vi trenger den til å finne vendepunkter og å avgjøre hvor funksjonen er konveks og konkav. Da kan vi jo like godt også bruke den til andrederivert-testen.

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Kombinere derivasjonsregler

Vi har i andre artikler lært å derivere forskjellige typer funksjoner, lært å derivere uttrykk som består av summer, differanser, produkter og kvotienter av disse funksjonene og funksjoner inni funksjoner. Ofte vil vi imidlertid støte på uttrykk som krever bruk av flere regler etter hverandre, eller bruk av samme regel flere ganger. Vi trenger ikke lære noe nytt for å gjøre dette, det holder å bruke de reglene vi allerede kan, på en systematisk måte. Det som kan være krevende er å finne ut rekkefølgen de skal brukes i. Et greit prinsipp er da, på samme måte som ved kjerneregelen, å se etter uttrykk som vi har regler for å derivere.

Eksempel 1:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = x · ln 2x.

Dette er et produkt, som vi kjenner regelen for å derivere:

f′(x) = x′ · ln 2x + x · (ln 2x)′.

Men vi har ingen regel for å derivere ln 2x. Her må vi bruke kjerneregelen:

Vi har at den ytre funksjonen er f(g) = ln g, og den indre funksjonen er g(x) = 2x.

Kjerneregelen gir

$(\ln 2x)′ = (\ln g)′ \cdot (2x)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle g} \cdot 2 = \frac{\displaystyle 2}{\displaystyle 2x} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x}$

Så vi har at

$ f′(x) = x′ \cdot \ln 2x + x \cdot (\ln 2x)′ = 1 \cdot \ln 2x + x \cdot \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x} = \ln 2x + 1$

Eksempel 2:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = e^{\large \sin x^2}$

Her må vi bruke kjerneregelen to ganger etter hverandre. For å holde de to kjernene fra hverandre, kaller vi dem g og h, der g = sin h, og h = x2.

$f′(x) = (e^g)′ \cdot (\sin x^2)′ = (e^g)′ \cdot (\sin h)′ \cdot (x^2)′ =$

$e^g \cdot \cos h \cdot 2x= e^{\large \sin x^2} \cdot \cos x^2 \cdot 2x$

Oppgave 1:

Deriver funksjonen f(x) = sin 2x cos 2x.

Se løsningsforslag

Oppgave 2:

Deriver funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle e^x \ln x}{\displaystyle x^2}$

Se løsningsforslag

Oppgave 3:

Dette er en krevende oppgave for dem som ønsker en ekstra utfordring.

Uttrykket $\frac{\displaystyle u}{\displaystyle v}$, der u og v er to vilkårlige funksjoner, kan skrives som u · v−1. Benytt dette, produktregelen og kjerneregelen til å utlede kvotientregelen, altså at

$\Big( \frac{\displaystyle u}{\displaystyle v} \Big)′ = \frac{\displaystyle u′v − uv′}{\displaystyle v^2}$

Se løsningsforslag

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Derivere funksjonskombinasjoner

I artikkelen om å derivere potensfunksjoner og artikkelen om å derivere ulike typer funksjoner har vi sett hvordan vi deriverer potensfunksjoner, trigonometriske funksjoner, eksponentialfunksjoner og logaritmefunksjoner. Nå skal vi se på regler for hvordan vi deriverer kombinasjoner av funksjoner.

Litt om notasjon

I alle reglene bruker vi en funksjon som vi kaller f(x), og i de fleste også en funksjon vi kaller g(x). Denne notasjonen er den mest presise, men de forskjellige uttrykkene kan bli litt komplekse og vanskelige å tolke. Vi angir derfor også reglene på en kortform, der vi kaller funksjonene u og v.

Rekkefølgen på ledd er likegyldig, (u)′v + u(v)′ er det samme som u(v)′ + (u)′v. Rekkefølgen på faktorer er også likegyldig, u(v)′ er det samme som (v)′u. I denne artikkelen bruker vi praksis fra matematikk.net: Derivasjonsregler. Men det finnes ikke noen entydig standard. Innholdet i reglene er imidlertid alle tilfeller de samme.

Konstantregelen

Den første regelen er den enkleste. Hvis vi skal derivere en funksjon multiplisert med en konstant, kan vi sette konstanten utenfor derivasjonen:

$\fbox{$\big(kf(x)\big)′ = kf′(x)$}$

På kortform:

$\fbox{$\big(ku\big)′ = ku′$}$

Eksempel 1:

(5x2)′ = 5(x2)′ = 5(2x) = 10x.

Sum- og differanseregelen

Å derivere en sum eller differanse av funksjoner er også enkelt, vi deriverer funksjonene hver for seg:

$\fbox{$\big(f(x) \pm g(x) \big)′ = f′(x) \pm g′(x)$}$

På kortform:

$\fbox{$\big(u \pm v \big)′ = u′ \pm v′$}$

Eksempel 2:

(x4 + x3x2)′ = (x4)′ + (x3)′ − (x2)′ = 4x3 + 3x2 − 2x.

Ved hjelp av disse to reglene kan vi nå derivere alle polynomfunksjoner.

Eksempel 3:

Vi skal derivere f(x) = −3x2 + 2x − 8.

Vi får

f′(x) = (−3x2)′ + (2x)′ − (8)′ = −3(x2)′ + 2(x)′ − (8)′ = −3 · 2x + 2 · 1 − 0 = −6x +2.

Her har vi ført utregningen ytterst omstendelig for å illustrere hvilke regler som brukes. Men det meste av utregningen kan utføres i hodet. Vi tar for oss ledd for ledd, flytter eksponenten ned og multipliserer med en eventuell koeffisient, før vi reduserer eksponenten med 1.

Vi kunne skrevet det så kort som

f′(x) = −3 · 2x + 2 · 1 − 0 = −6x +2.

Alle polynomfunksjoner er deriverbare for alle x.

Oppgave 1:

Deriver funksjonene under:

    • f(x) = 2x3 − 5x2 + 4x − 1
       
    • f(t) =  t5 − 3t2 + 7t

Se løsningsforslag

Produktregelen

Å derivere et produkt av to funksjoner er litt mer komplisert enn å derivere en sum eller differanse av to funksjoner:

$\fbox{$\big(f(x) \cdot g(x) \big)′ = f′(x) \cdot g(x) + f(x) \cdot g′(x)$}$

På kortform:

$\fbox{$\big(uv \big)′ = u′v +uv′$}$

Vi deriverer altså ved å multiplisere den ene funksjonen med den deriverte av den andre, og vice versa, og så addere de to produktene.

Eksempel 4:

(x4 · x3)′ = (x4)′ · x3 + x4 · (x3)′ = 4x3 · x3 + x4 · 3x2 = 7x6.

Denne utregningen kan vi lett kontrollere ved å beregne uttrykket inni parentesen før vi deriverer:

(x4 · x3)′ = (x7)′ = 7x6.

I eksempel 4 var det bakvendt å bruke produktregelen fordi vi kunne gjøre derivasjonen mye enklere ved å multiplisere ut uttrykket i parentesen først. Men en slik forenkling vil ofte ikke være mulig.

Eksempel 5:

Vi skal derivere funksjonen f(x) = x2 sin x.

Her har vi et produkt av en potensfunksjon og en trigonometrisk funksjon som ikke kan forenkles, og vi må bruke produktregelen. Vi får:

f′(x) = (x2)′ sin x + x2 (sin x )′ = 2x sin x + x2 cos x.

Oppgave 2:

Deriver funksjonen f(x) = (3x2 + 7x)(4x5 + 2x3) både ved å bruke produktregelen direkte, og ved å multiplisere sammen parentesene før du deriverer.

Se løsningsforslag

Kvotientregelen

Så ser vi på hvordan vi deriverer en kvotient av to funksjoner:

$\fbox{$\bigg( \frac{\displaystyle f(x)}{\displaystyle g(x)} \bigg)′ = \frac{\displaystyle f′(x)\cdot g(x) − f(x) \cdot g′(x)}{\displaystyle \big(g(x)\big)^2}$}$

På kortform:

$\fbox{$\Big( \frac{\displaystyle u}{\displaystyle v} \Big)′ = \frac{\displaystyle u′v − uv′}{\displaystyle v^2} $}$

Vi deriverer altså en brøk ved å kvadrere nevneren, og sette telleren lik den deriverte av telleren multiplisert med nevneren, minus telleren multiplisert med den deriverte av nevneren.

Kvotientregelen kalles ofte brøkregelen.

Eksempel 6:

$\Big( \frac{\displaystyle x}{\displaystyle \ln x} \Big)′ = \frac{\displaystyle x′ \cdot \ln x − x \cdot (\ln x)′}{\displaystyle (\ln x)^2} = \frac{\displaystyle 1 \cdot \ln x − x \cdot \frac{1}{x}}{\displaystyle (\ln x)^2} = \frac{\displaystyle \ln x − 1}{\displaystyle (\ln x)^2}$

Eksempel 7:

Ved å benytte at $\tan x = \frac{\displaystyle \sin x}{\displaystyle \cos x}$, kan vi bruke kvotientregelen til å finne den deriverte til $\tan x$:

$(\tan x)′ = \big( \frac{\displaystyle \sin x}{\displaystyle \cos x} \big)′ = \frac{\displaystyle (\sin x)′ \cdot \cos x − \sin x \cdot (\cos x)′}{\displaystyle \cos^2 x} =$

$\frac{\displaystyle \cos x \cdot \cos x − \sin x \cdot (−\sin x)}{\displaystyle \cos^2 x} = \frac{\displaystyle \cos^2 x + \sin^2 x}{\displaystyle \cos^2 x}$

Nå kan vi bruke identiteten cos2 x + sin2 x = 1 til å regne svaret om slik:

$\frac{\displaystyle \cos^2 x + \sin^2 x}{\displaystyle \cos^2 x} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle \cos^2 x} = \sec^2 x$

Eller vi kan regne slik

$\frac{\displaystyle \cos^2 x + \sin^2 x}{\displaystyle \cos^2 x} = \frac{\displaystyle \cos^2 x}{\displaystyle \cos^2 x} + \frac{\displaystyle \sin^2 x}{\displaystyle \cos^2 x} = 1 + \tan^2 x$

Dette er formene til den deriverte av tangens som vi presenterte i artikkelen om å derivere ulike typer funksjoner.

Kvotientregelen gir oss også en metode til å derivere rasjonale funksjoner. Rasjonale funksjoner er deriverbare for alle x unntatt de som gjør at nevneren blir 0.

Oppgave 3:

Deriver funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle x^2 + 1}{\displaystyle x + 1}$

Se løsningsforslag

Hvis vi har en rasjonal funksjon der telleren er en konstant og nevneren en potensfunksjon, kan det gjerne være enklere å derivere ved hjelp av potensregelen enn ved hjelp av kvotientregelen.

Eksempel 8:

Vi skal derivere funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle 2}{\displaystyle 3x^2}$

Vi bruker potensregelen:

$f′(x) = \Big(\frac{\displaystyle 2}{\displaystyle 3}x^{−2}\Big)′ = \frac{\displaystyle 2}{\displaystyle 3} \cdot (−2)x^{−3} = −\frac{\displaystyle 4}{\displaystyle 3x^3}$

Vi bruker kvotientregelen:

$f′(x) = \frac{\displaystyle 2′ \cdot 3x^2 − 2 \cdot (3x^2)′}{\displaystyle \big(3x^2\big)^2} = \frac{\displaystyle 0 \cdot 3x^2 − 2 \cdot 3 \cdot 2x}{\displaystyle 9x^4} = −\frac{\displaystyle 12x}{\displaystyle 9x^4} = −\frac{\displaystyle 4}{\displaystyle 3x^3}$

Oppgave 4:

Deriver funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle 3}{\displaystyle 2x}$ både ved å bruke potensregelen og ved å bruke kvotientregelen.

Se løsningsforslag

Kjerneregelen

Den siste regelen vi skal se på, er kjerneregelen, som vi bruker når vi skal derivere sammensatte funksjoner.

$\fbox{ $\Big(f\big(g(x)\big)\Big)′ = f′(g) \cdot g′(x)$}$

På kortform:

$\fbox{ $\big(u(v)\big)′ = u_{\large v^\phantom 1}′v′$}$

Her deriveres u med hensyn på v som uavhengig variabel og v med hensyn på sin egen uavhengige variabel.

Kjerneregelen sier altså at hvis en funksjon består av en ytre funksjon, f(g), og en indre funksjon, g(x), beregner vi den deriverte ved å multiplisere den deriverte av den ytre funksjonen med hensyn på g med den deriverte av den indre funksjonen med hensyn på x.

Eksempel på en sammensatt funksjon er f(x) = e2x, som er sammensatt av funksjonene f(g) = eg og g(x) = 2x.

For å kunne bruke kjerneregelen, må vi først finne kjernen. En strategi til dette er å lete etter et uttrykk som, hvis vi erstatter det med en enkelt variabel, gir oss en funksjon vi har en regel for å derivere.

Et par eksempler vil klargjøre:

Eksempel 9:

Vi skal derivere f(x) = e2x.

Vi ser at hvis vi erstatter 2x med g, får vi eg, som vi vet hvordan vi deriverer. Den eneste forskjellen i forhold til det vi har gjort tidligere, er at variabelen heter g, ikke x, så (eg)′ = eg.

Vi har altså at den ytre funksjonen er f(g) = eg og den indre funksjonen er g(x) = 2x.

Kjerneregelen gir

f′(x) = (e2x)′ = (eg)′ · (2x)′ = eg · 2.

Så gjenstår det bare å erstatte tilbake g med 2x, så vi får e2x · 2 = 2e2x.

Altså:

(e2x)′ = 2e2x

Eksempel 10:

Vi skal derivere $f(x) = \sqrt {\ln x}$

Vi ser at hvis vi erstatter ln x med g, får vi $\sqrt g$, som vi vet hvordan vi deriverer. Og vi får:

$f′(x) = (\sqrt g)′ \cdot (\ln x)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2 \sqrt g} \cdot \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2x\sqrt{ \ln x }}$

På engelsk heter kjerneregelen the chain rule, kjederegelen. Vi ser at det er et dekkende navn fordi vi utfører en kjede av derivasjoner. Dette blir enda tydeligere hvis vi har flere kjerner inni hverandre.

Oppgave 5:

Deriver funksjonen f(x) = ln(4x + 8).

Se løsningsforslag

Oppgave 6:

Deriver funksjonen $f(x) = e^{(x^{\large 2})}$.

Se løsningsforslag

Hvis vi er usikre på om vi trenger å bruke kjerneregelen eller ikke, er det bedre å bruke den en gang for mye enn en gang for lite. Bruker vi kjerneregelen der det egentlig ikke er behov for det, skjer det ikke noe annet enn at den deriverte av kjernen blir 1, slik som vist i eksempel 11:

Eksempel 11:

Vi skal derivere f(x) = ex+2.

Vi har at den ytre funksjonen er f(g) = eg og den indre funksjonen er g(x) = x + 2.

Kjerneregelen gir f′(x) = (ex+2)′ = (eg)′ · (x + 2)′ = (eg) · 1 = ex+2.

Den deriverte av kjernen markert med oransje. Vi ser at den er 1, så det var ikke nødvendig å bruke kjerneregelen her.

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Derivere ulike typer funksjoner

I artikkelen om å derivere potensfunksjoner lærte vi å derivere potensfunksjoner. Her skal vi kjapt presentere derivasjonsregler for noen andre typer funksjoner.

Trigonometriske funksjoner

$\fbox{$\begin{align}(\sin x)′ &= \cos x \\
(\cos x)′ &= −\sin x \end{align}$}$

Den deriverte av sinus er altså cosinus, og den deriverte av cosinus er minus sinus.

Sinus- og cosinusfunksjoner er deriverbare for alle x.

Det finnes flere vanlige formater å presentere den deriverte av tangens på:

$\fbox{$\begin{align}(\tan x)′ &= \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle \cos^2 x} \\
&\, \\
(\tan x)′ &= \sec^2 x \\
&\, \\
(\tan x)′ &= 1 + \tan^2x\end{align}$}$

Tangensfunksjonen er deriverbar der den er definert, det vil si for alle x unntatt x = 90° + n · 180°.

Eksponentialfunksjoner

$\fbox{ $(a^x)′ = a^x \ln a$}$

Vi deriverer altså en eksponentialfunksjon ved å la funksjonen stå, og multiplisere med den naturlige logaritmen til vekstfaktoren.

Eksempel 1:

Vi har f(x) = 3x og skal finne den deriverte. Vi bruker regelen for derivasjon av eksponentialfunksjoner og får f′(x) = 3x ln 3.

Eksempel 2:

Vi har f(x) = ex og skal finne den deriverte. Vi bruker regelen for derivasjon av eksponentialfunksjoner og får f′(x) = ex ln e = ex · 1 = ex.

Eksempel 2 viser et spesialtilfelle av regelen for derivasjon av eksponentialfunksjoner, der vekstfaktoren er e. Denne funksjonen, som brukes mye, er sin egen deriverte. Vi har altså

$\fbox{$(e^x)′ = e^x$}$

Eksponentialfunksjoner er deriverbare for alle x.

Oppgave 1:

Deriver funksjonen f(x) = 12x.

Se løsningsforslag

Logaritmefunksjoner

$\fbox{$(\log_ax)′ =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x \ln a}$}$

Vi deriverer altså en logaritmefunksjon ved å multiplisere variabelen med den naturlige logaritmen til funksjonens grunntall, og sette produktet under brøkstrek.

Eksempel 3:

Vi har f(x) = log10x og skal finne den deriverte. Vi bruker regelen for derivasjon av logaritmefunksjoner og får $(\log_{10}x)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x \ln 10}$

Eksempel 4:

Vi har f(x) = ln x og skal finne den deriverte. Vi bruker regelen for derivasjon av logaritmefunksjoner og får $(\ln x)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x \ln e} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x \cdot 1} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x}$

Eksempel 4 viser et spesialtilfelle av regelen for derivasjon av logaritmefunksjoner, der grunntallet er e. Denne funksjonen, som brukes mye, har altså den inverse av variabelen som derivert.

$\fbox{$(\ln x)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x}$}$

Logaritmefunksjoner er deriverbare for alle x i definisjonsområdet, det vil si alle x som er større enn 0.

Oppgave 2:

Deriver funksjonen f(x) = log2x.

Se løsningsforslag

Gjentatte potensderivasjoner

I artikkelen om å derivere potensfunksjoner så vi at vi subtraherer 1 i eksponenten når vi deriverer en potensfunksjon. Starter vi med et naturlig tall, n, i eksponenten og deriverer gjentatte ganger, får vi derfor en kjede av stadig lavere potenser inntil vi når 0:

xnxn − 1 → … → x2x → 1 → 0

Vi kommer ikke forbi 0.

Men siden $\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x}$ kan skrives som $x^{−1}$ og $(\ln x)′ =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x}$, ser vi at vi med ln x kan starte en ny kjede med negative eksponenter:

ln xx−1x−2x−3 → … 

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Derivere potensfunksjoner

Potensfunksjoner generelt

I artikkelen om derivasjonsbegrepet så vi at (x2)′ = 2x. To-tallet i eksponenten har kommet ned, og står som en koeffisient foran x. Dette er et spesialtilfelle av en regel som sier at vi for alle eksponenter, r, har følgende sammenheng:

$\fbox{Derivasjon av potens: $(x^r)′ = r x^{r−1}$}$

Vi deriverer altså en potens ved å flytte ned eksponenten og så redusere den med 1.

Eksempel 1:

(x8)′ = 8x7

Førstegradsfunksjoner

Potensregelen gjelder også for r = 1:

Eksempel 2:

x′ = (x1)′ = 1x0 = 1. Den deriverte av x er altså 1. Dette er logisk, for 1 er jo nettopp stigningstallet til grafen til f(x) = x.

Konstantfunksjoner

Potensregelen gjelder også for r = 0:

Eksempel 3:

(x0)′ = 0x−1 = 0. Dette er logisk, for x0 = 1, og grafen til f(x) = 1 er ei horisontal linje. Funksjonen har aldri noen endring i verdi, og den deriverte er følgelig 0.

Ingen konstantfunksjoner, f(x) = k, har noen endring i funksjonsverdi, og vi har for alle konstanter, k, at den deriverte er 0.

$\fbox{Derivasjon av konstant: $k′ = 0$}$

Variabel under brøkstrek

Potensregelen gjelder også for negative r, så vi kan benytte at $\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x^r} = x^{−r} $ til å derivere uttrykk der variabelen står under en brøkstrek:

Eksempel 4:

${\Large (\frac{1}{x^2})}′ = (x^{−2})′ = −2 x^{−3} = −{\Large \frac{2}{x^3}}$

Eksempel 5:

${\Large (\frac{1}{x})}′ = (x^{−1})′ = −1 x^{−2} = −{\Large \frac{1}{x^2}}$

Invers

Resultatet fra eksempel 5 kan være verd å huske som en egen regel:

$\fbox{Derivasjon av invers:${\Large (\frac{1}{x})}′ = −{\Large \frac{1}{x^2}}$}$

Rotuttrykk

Potensregelen gjelder også for r som ikke er hele tall, så vi kan benytte at $\sqrt[\LARGE n]{x} = x^{\Large \frac{1}{n}}$ til å derivere rotuttrykk:

Eksempel 6:

$\sqrt{x}$ betyr egentlig $\sqrt[\Large 2]{x}$, så

$(\sqrt x)′ = (x^{\large \frac{1}{2}})′ = {\large \frac{1}{2}}x^{−\large \frac{1}{2}} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2x^{\large \frac{1}{2}}} =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2\sqrt x}$

Resultatet fra eksempel 6 kan være verd å huske som en egen regel:

$\fbox{Derivasjon av kvadratrot:$\big(\sqrt x \big)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2\sqrt x}$}$

Eksempel 7:

$(\sqrt[\Large 3] x)′ = (x^{\large \frac{1}{3}})′ = {\large \frac{1}{3}}x^{−\large \frac{2}{3}} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 3x^{\large \frac{2}{3}}} =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 3\sqrt[\Large 3] {x^2}}$

Potensfunksjoner er deriverbare for alle x.

Oppgave 1:

Bruk potensregelen til å derivere følgende funksjoner:

  1. $f(x) = x^5$
     
  2. $f(x) = {\Large \frac{1}{x^4}}$
     
  3. $f(x) = {\Large \frac{1}{\sqrt x}}$

Se løsningsforslag

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org