Derivasjon med GeoGebra

Kommandoer for derivasjon

GeoGebra har kommandoer for å derivere en funksjon en eller flere ganger:

Derivert: derivert(f) eller f′(x).

Andrederivert: derivert(f, 2) eller f′′(x).

Tredjederivert: derivert(f, 3) eller f′′′(x).

n′te-derivert: derivert(f, n) eller fn apostrofer(x) der n er et positivt helt tall.

Her er f navnet på funksjonen vi skal derivere, og x navnet på den uavhengige variabelen.

GeoGebra viser funksjonsforskriften til den deriverte i algebrafeltet og tegner grafen i grafikkfeltet.

Oppgave 1:

Bruk GeoGebra til å finne første- og fjerdederiverte til funksjonen
f(x) = 3x5 + 2x4 − 3x3 − x2 + 2x − 1.

Se løsningsforslag

GeoGebra følger dessverre ikke konvensjonen med å sette inn et tall for å angi deriverte av høyere orden enn 3, for eksempel f(4)(x) for den fjerdederiverte til f(x). I stedet fylles bare på med apostrofer. Dette blir litt uoversiktlig.

Illustrere definisjonen av den deriverte

Vi skal gjennom et par eksempler vise hvordan vi kan bruke GeoGebra til å illustrere definisjonen av den deriverte grafisk. Eksemplene går i flere trinn, der vi i ett trinn gjerne refererer til navn GeoGebra har opprettet i tidligere trinn. Hvis GeoGebra da har valgt et annet navn enn det som angis i beskrivelsen, må kommandoer justeres i forhold til dette.

Eksempel 1:

Vi skal bruke stigningstallet til en funksjons tangent til å skissere funksjonens deriverte.

Vi velger – nokså tilfeldig – funksjonen f(x) = x3 + 4x2 − 2.

Vi skriver funksjonsforskriften i inntastingsfeltet: x^3 + 4x^2 – 2.

GeoGebra viser funksjonsforskriften i algebrafeltet og tegner grafen i grafikkfeltet.

Vi setter inn et punkt på grafen ved å velge «Nytt punkt» fra denne menyen:
Meny for å sette inn punkter

Vi klikker et vilkårlig sted på grafen.

GeoGebra setter inn et punkt, A, som glir langs grafen når vi drar i det.

Vi setter inn en tangent til grafen i punktet A ved å velge «Tangenter» fra denne menyen:
Meny for å sette inn spesiallinjer

Vi klikker så på punktet A, deretter på grafen.

GeoGebra setter inn en tangent til grafen i punktet A.

Vi setter inn stigningstall for tangenten ved å velge «Stigning» fra denne menyen:
Meny for diverse egenskaper

Vi klikker så på tangenten.

GeoGebra viser stigningstallet til tangenten grafisk i grafikkfeltet og oppgir tallverdien i algebrafeltet under navnet a.

Vi lager et punkt som ligger på x-aksen under punktet A ved å skrive (x(A), 0) i inntastingsfeltet. Dette punktet har samme x-koordinat som A, og y-koordinat 0. Det vil altså alltid ligge på x-aksen like under A. GeoGebra setter inn et punkt, B, på dette stedet. Punktet B flytter seg langs x-aksen når vi drar i A.

Vi endrer y-koordinaten til punktet B, slik at det i stedet for 0 har en verdi som er lik stigningstallet til tangenten. Det gjør ved å klikke på Bi grafikkfeltet eller algebrafeltet, høyreklikke og så endre «Definisjon» under fanen «Basis» i menyen som kommer opp. Vi overskriver 0 med a, som altså er stigningstallet til tangenten:

Endre navn på punkt

GeoGebra endrer definisjonen av punktet B til (x(A), a).

Vi setter sporing på punktet B ved å høyreklikke på B og velge «Slå på sporing».

Vi har nå et verktøy til å illustrere at den deriverte til en funksjon har samme verdi som tangenten til funksjonen. Når vi drar i punktet A, slik at det følger grafen til f(x), vil B tegne opp kurven til f′(x).

GeoGebra-filSe GeoGebra-fil med eksempel 1
 

SkjermfilmSe film som illustrerer eksempel 1

 
Filmen illustrerer i tillegg funksjonene f(x) = sin x og f(x) = ex.

Eksempel 2:

Vi skal illustrere definisjonen av den deriverte:

$f′(x) = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0}\frac{\displaystyle f(x + \Delta x) − f(x)}{\displaystyle \Delta x}$

ved å lage en sekant som går gjennom punktene A: (a, f(a)) og B: (a + Δx, f(a + Δx)) og se at stigningstallet til denne nærmer seg stigningstallet til tangenten i A når A og B nærmer seg hverandre, altså når Δx går mot null.

Vi velger, nokså tilfeldig, funksjonen f(x) = x2 + 1.

Vi skriver funksjonsforskriften i inntastingsfeltet: x^2 + 1.

GeoGebra viser funksjonsforskriften i algebrafeltet og tegner grafen i grafikkfeltet.

Vi setter inn to punkter på grafen ved å velge «Nytt punkt» fra denne menyen:
Meny for å sette inn punkter

Vi klikker så på to vilkårlige steder på grafen.

GeoGebra setter inn to punkter, A og B, som glir langs grafen når vi drar i dem.

Vi setter inn en sekant som går gjennom punktene ved å velge «Linje gjennom to punkt» fra denne menyen:
Meny for å sette inn linjer

Vi klikker så på de to punktene A og B.

Vi lager et punkt som ligger på x-aksen rett under A ved å skrive (x(A), 0) i inntastingsfeltet. Dette punktet har samme x-koordinat som A, og y-koordinat 0. Det vil altså alltid ligge på x-aksen like under A.

GeoGebra setter inn et punkt, C, med disse koordinatene.

Vi lager et punkt som ligger på x-aksen rett under B ved å skrive (x(B), 0) i inntastingsfeltet. Dette punktet har samme x-koordinat som B, og y-koordinat 0. Det vil altså alltid ligge på x-aksen like under B. 

GeoGebra setter inn et punkt, D, med disse koordinatene.

Vi illustrerer at punktene A og C og punktene B og D henger sammen ved å trekke linjer mellom dem ved å velge «Linjestykke mellom to punkt» fra denne menyen:
Meny for å sette inn linjer

Vi klikker så på punktene A og C og deretter på punktene B og D.

Vi skal la punktet C hete a, og punktet B hete a + Δx.

Det kan være vanskelig å få til navnet a + Δx skikkelig bare ved å endre i Innstillinger-dialogboksen. Så i stedet lager vi to tekstbiter og lenker til punktene.

Vi velger «Tekst» fra denne menyen:
Meny for å sette inn tekst

Vi klikker i grafikkfeltet og skriver a i dialogboksen som kommer opp. Vi krysser av for «LaTeX-formel» og klikker «OK».

GeoGebra setter inn teksten a.

Vi gjør tilsvarende for a + Δx. Symbolet Δ finner vi under menyen «Symbol»:

Sette inn spesialsymboler

Alternativt kan vi skrive LaTeX-koden direkte: a + \Delta x.

Vi høyreklikker på a, velger «Egenskaper» og velger «C» under «Posisjon»:

Meny for å velge posisjon

GeoGebra lenker teksten A til punktet C og flytter teksten ned til C.

Vi gjør tilsvarende for a + Δx og D.

Vi skrur av visning av navnene C og D ved å høyreklikke på navnene i algebrafeltet og skru av «Vis navn».

Vi setter inn en tangent til grafen i punktet A ved å velge «Tangenter» fra denne menyen:
Meny for å sette inn spesiallinjer

Vi klikker så på punktet A, deretter på grafen.

GeoGebra setter inn en tangent til grafen i punktet A.

Vi setter inn stigningstall for sekanten og tangenten ved å velge «Stigning» fra denne menyen:
Meny for diverse egenskaper

Vi klikker på sekanten og på tangenten.

GeoGebra setter inn stigningstallet til sekanten og til tangenten.

Vi har nå et verktøy til å illustrere at den gjennomsnittlige stigningen mellom punktene A og B nærmer seg stigningen til tangenten i A når B nærmer seg A.

GeoGebra-filSe GeoGebra-fil med eksempel 2
 

SkjermfilmSe film som illustrerer eksempel 2

Filmen inneholder i tillegg litt kosmetiske detaljer som ikke er tatt med i tekstbeskrivelsen.

Kilder

    • Bueie, H: (2011) GeoGebra for lærere. Universitetsforlaget
    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget

Derivere potensfunksjoner

Potensfunksjoner generelt

I artikkelen om derivasjonsbegrepet så vi at (x2)′ = 2x. To-tallet i eksponenten har kommet ned, og står som en koeffisient foran x. Dette er et spesialtilfelle av en regel som sier at vi for alle eksponenter, r, har følgende sammenheng:

$\fbox{Derivasjon av potens: $(x^r)′ = r x^{r−1}$}$

Vi deriverer altså en potens ved å flytte ned eksponenten og så redusere den med 1.

Eksempel 1:

(x8)′ = 8x7

Førstegradsfunksjoner

Potensregelen gjelder også for r = 1:

Eksempel 2:

x′ = (x1)′ = 1x0 = 1. Den deriverte av x er altså 1. Dette er logisk, for 1 er jo nettopp stigningstallet til grafen til f(x) = x.

Konstantfunksjoner

Potensregelen gjelder også for r = 0:

Eksempel 3:

(x0)′ = 0x−1 = 0. Dette er logisk, for x0 = 1, og grafen til f(x) = 1 er ei horisontal linje. Funksjonen har aldri noen endring i verdi, og den deriverte er følgelig 0.

Ingen konstantfunksjoner, f(x) = k, har noen endring i funksjonsverdi, og vi har for alle konstanter, k, at den deriverte er 0.

$\fbox{Derivasjon av konstant: $k′ = 0$}$

Variabel under brøkstrek

Potensregelen gjelder også for negative r, så vi kan benytte at $\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle x^r} = x^{−r} $ til å derivere uttrykk der variabelen står under en brøkstrek:

Eksempel 4:

${\Large (\frac{1}{x^2})}′ = (x^{−2})′ = −2 x^{−3} = −{\Large \frac{2}{x^3}}$

Eksempel 5:

${\Large (\frac{1}{x})}′ = (x^{−1})′ = −1 x^{−2} = −{\Large \frac{1}{x^2}}$

Invers

Resultatet fra eksempel 5 kan være verd å huske som en egen regel:

$\fbox{Derivasjon av invers:${\Large (\frac{1}{x})}′ = −{\Large \frac{1}{x^2}}$}$

Rotuttrykk

Potensregelen gjelder også for r som ikke er hele tall, så vi kan benytte at $\sqrt[\LARGE n]{x} = x^{\Large \frac{1}{n}}$ til å derivere rotuttrykk:

Eksempel 6:

$\sqrt{x}$ betyr egentlig $\sqrt[\Large 2]{x}$, så

$(\sqrt x)′ = (x^{\large \frac{1}{2}})′ = {\large \frac{1}{2}}x^{−\large \frac{1}{2}} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2x^{\large \frac{1}{2}}} =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2\sqrt x}$

Resultatet fra eksempel 6 kan være verd å huske som en egen regel:

$\fbox{Derivasjon av kvadratrot:$\big(\sqrt x \big)′ = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 2\sqrt x}$}$

Eksempel 7:

$(\sqrt[\Large 3] x)′ = (x^{\large \frac{1}{3}})′ = {\large \frac{1}{3}}x^{−\large \frac{2}{3}} = \frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 3x^{\large \frac{2}{3}}} =\frac{\displaystyle 1}{\displaystyle 3\sqrt[\Large 3] {x^2}}$

Potensfunksjoner er deriverbare for alle x.

Oppgave 1:

Bruk potensregelen til å derivere følgende funksjoner:

  1. $f(x) = x^5$
     
  2. $f(x) = {\Large \frac{1}{x^4}}$
     
  3. $f(x) = {\Large \frac{1}{\sqrt x}}$

Se løsningsforslag

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org

Derivasjonsbegrepet

Illustrasjon av derivasjon

Vi har en plante som i en periode vokser kjapt, med konstant hastighet. Den er i utgangspunktet 1 desimeter høy. Etter en uke er den 3 desimeter, og etter 2 uker 5 desimeter. Så skal vi regne ut vekstfarten i denne perioden. Og det er jo lett, vi tar bare høyden en uke og trekker fra høyden uka før. For eksempel 3 − 1 = 2, eller 5 − 3 = 2. Eller vi kan måle endringen over 2 uker og dele på to: (5 − 1)/2 = 2. Vekstfarten er 2 desimeter pr. uke.

En funksjon som beskriver plantens høyde vil være f(x) = 2x + 1, der x er antall uker, med graf som vist under.

Graf som viser lineær vekst av plante

Vi kan finne vekstfarten ved å velge to hvilke som helst verdier av x, la oss kalle dem x1 og x2, og regne ut

$\frac{\displaystyle f(x_2) − f(x_1)}{\displaystyle x^{\phantom 1}_2 − x_1}$

for eksempel

${\large \frac{f(2) − f(0)}{2 − 0}} = {\large \frac{5−1}{2 − 0}} =2$

Vi gjenkjenner dette som grafens stigningstall, som er 2 for alle x.

Men la oss nå si at vi i stedet si har en eksponentialfunksjon som angir antall bakterier en kultur, f(x) = 1,35x.

Grafen til funksjonen er vist under, enheten langs x-aksen er timer, enheten langs y-aksen millioner bakterier:

Graf som viser eksponentiell vekst i en bakteriekultur

Her er ikke stigningstallet konstant, noe som betyr at vekstfarten endrer seg. Måler vi mellom to punkter, vil vekstfarten avhenge av hvilke punkter vi velger, den vil ikke være konstant, slik som med planten.

Velger vi å måle mellom 0 og 1 time, får vi

${\large\frac{f(1) − f(0)}{1 − 0}} = {\large\frac{1{,}35^1 − 1{,}35^0}{1 − 0}} = 0{,}35$

Gjennomsnittlig vekstfart den første timen er altså 350 000 bakterier per time.

Velger vi å måle mellom 1 og 2 timer, får vi

${\large\frac{f(2) − f(1)}{2 − 1}} = {\large\frac{1{,}35^2 − 1{,}35^1}{2 − 1}} = 0{,}4725$

Gjennomsnittlig vekstfart den andre timen er altså 472 500 bakterier per time.

Dette er gjennomsnittlige vekstfarter målt i løpet av en time. Men så lurer vi på hva vekstfarten er i et gitt øyeblikk, for eksempel etter nøyaktig 1,5 timer. Vi kan finne en tilnærming ved å beregne gjennomsnittet i et intervall rundt 1,5 timer, for eksempel fra 1,3 til 1,7:

${\large\frac{f(1{,}7) − f(1{,}3)}{1{,}7 − 1{,}3}} = {\large\frac{1{,}35^{1{,}7} − 1{,}35^{1{,}3}}{1{,}7 − 1{,}3}} \approx 0{,}471014$

Om lag 471 014 bakterier per time.

Vil vi ha et mer nøyaktig anslag, kan vi bruke et smalere intervall, for eksempel fra 1,4 til 1,6:

${\large\frac{f(1{,}6) − f(1{,}4)}{1{,}6 − 1{,}4}} = {\large\frac{1{,}35^{1{,}6} − 1{,}35^{1{,}4}}{1{,}6 − 1{,}4}} \approx 0{,}470802$

Om lag 470 802 bakterier per time.

Vi kan finne bedre og bedre tilnærminger ved å velge smalere og smalere intervaller, men noen helt eksakt verdi vil vi aldri klare å finne. Her kommer den deriverte oss til hjelp. Den deriverte er en ny funksjon som forteller oss hvor fort den opprinnelige funksjonen endrer seg. Som vi senere skal lære å regne ut, blir den deriverte av bakteriefunksjonen

f′(x) = ln 1,35 · 1,35x

Apostrofen i f′(x) forteller oss at denne funksjonen er den deriverte av funksjonen f(x).

Setter vi inn x = 1,5, finner vi vekstfarten ved nøyaktig 1,5 timer:

f′(1,5) = ln 1,35 · 1,351,5 ≈ 0,470732

Om lag 470 732 bakterier per time. 

Definisjon av den deriverte

For å finne et uttrykk for den deriverte til en funksjon, gjør vi som i eksemplet over, ser på smalere og smalere intervaller. Det kan være litt krevende å henge med i logikken her, men den er nødvendig for å forstå hva den deriverte er. Senere skal vi etablere regler for derivasjon som er enkle å bruke.

Vi tar utgangspunkt i en vilkårlig funksjon, f(x), og velger to vilkårlige x-verdier. Nå kaller vi dem imidlertid ikke x1 og x2, men x og x + Δx. Det er for å indikere at vi velger et vilkårlig punkt, x, og går en vilkårlig avstand til høyre fra x for å finne det andre punktet. Δx betyr en ikke nærmere bestemt avstand. I disse to punktene leser vi så av funksjonsverdiene, f(x) og f(x + Δx), som illustrert under:

Illustrasjon av definisjon av den deriverte

Den gjennomsnittlige endringsfarten mellom x og x + Δx blir

${\large\frac{f(x + \Delta x ) − f(x)}{(x+ \Delta x) − x }} = {\large\frac{f(x + \Delta x ) − f(x)}{ \Delta x}}$

For å finne endringsfarten akkurat i x, reduserer vi Δx, slik at punktet x + Δx nærmer seg x. Jo mindre Δx blir, jo nærmere den riktige verdien kommer vi. Den helt eksakte verdien er grensen for uttrykket over finner vi når vi lar Δx gå mot null.

Grenser ble vi kjent med i artikkelen om kontinuitet og grenser, der vi også lærte å uttrykke grenser ved hjelp av lim-terminologi. Her skal vi altså finne

$\fbox{$ \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{f(x + \Delta x ) − f(x)}{ \Delta x}$}$

Denne grensen er selve definisjonen av den deriverte, f′, av funksjonen f, som altså forteller hvor fort f endrer seg for en vilkårlig x.

Eksempel 1:

Vi skal bruke definisjonen av den deriverte til å finne f′(x) når f(x) = x2.

Vi får

$f′(x) = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{f(x + \Delta x ) − f(x)}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{(x + \Delta x)^2 − x^2}{ \Delta x} =$

$\displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{x^2 + 2x \Delta x +(\Delta x)^2 − x^2}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} \frac{2x \Delta x +(\Delta x)^2}{ \Delta x} =$

$\displaystyle \lim_{\Delta x \to 0} 2x + \Delta x = 2x$

Vi har altså at (x2)′ = 2x.

Det ble en ganske lang utregning, men det er bare vanlig algebra som er brukt. Vi setter først inn funksjonsuttrykket, der f(x + Δx) er (x + Δx)2 og f(x) er x2. Så bruker vi første kvadratsetning, trekker sammen like ledd, og forkorter med Δx. Til slutt regner vi ut grenseverdien når Δx → 0.

Oppgave 1:

Bruk definisjonen av den deriverte til å finne f′(x) når f(x) = 2x + 3.

Se løsningsforslag

Deriverbarhet

Det er ikke alle funksjoner som er deriverbare i alle områder. For at en funksjon skal være deriverbar i et område, må den være kontinuerlig, og grafen uten knekkpunkter.

Eksempel 2:

Vi ser på funksjonen $f(x) = \frac{\displaystyle|x|}{\displaystyle x}$, som vi møtte i avsnitt 1 og som har en graf som vist under.

En diskontinuerlig graf

Når x < 0, er funksjonen kontinuerlig og glatt, og derfor deriverbar. Samme argument gjelder for x > 0. Men akkurat i x = 0 hopper funksjonsverdien fra −1 til 1 og det er meningsløst å snakke om en endringshastighet. Funksjonen er ikke deriverbar for x = 0.

Eksempel 3:

Vi ser på funksjonen f(x) = |x|, som har en graf som vist under.

En graf med knekk

Det er ingen problemer med funksjonens grenseverdier i x = 0, den høyresidige og venstresidige grenseverdien er lik funksjonsverdien, $\displaystyle \lim_{x \to 0^{\large +}}f(x) = \displaystyle \lim_{x \to 0^{\large −}}f(x) = f(0) = 0$, så funksjonen er kontinuerlig.

Den har imidlertid et knekkpunkt. Når x < 0, har vi at f(x) = −x, og når x > 0, har vi at f(x) = x. Ser vi på definisjonen av den deriverte i x = 0, vil vi ha at

$\displaystyle \lim_{\Delta x \to 0^{\Large +}} \frac{f(0 + \Delta x ) − f(0)}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0^{\Large +}} \frac{(0 + \Delta x ) − 0}{ \Delta x} = 1$

og

$\displaystyle \lim_{\Delta x \to 0^{\Large −}} \frac{f(0 + \Delta x ) − f(0)}{ \Delta x} = \displaystyle \lim_{\Delta x \to 0^{\Large −}} \frac{−(0 + \Delta x ) − 0}{ \Delta x} = −1$

Den høyresidige og venstresidige grenseverdien er ikke lik, så grenseverdien, og derved den deriverte, er ikke definert i x = 0.

Dette er intuitivt riktig, den deriverte representerer funksjonens endringshastighet, og det finnes ingen fast endringshastighet i et punkt der grafen knekker.

Vi kan godt si at en funksjon ikke er deriverbar i et punkt hvis vi ikke kan tegne en entydig tangent til grafen i punktet. I eksempel 3 for eksempel, kan vi jo ikke tegne en entydig tangent i x = 0.

Kilder

    • Gulliksen, T. & Hole, A. (2010). Matematikk i praksis. Universitetsforlaget
    • Thomas, G.B., Finney R.L. (1988). Calculus and Analytic Geometry. Addison-Wesley.
    • matematikk.org